lørdag 27. november 2010

"Oh Christmas Tree, Oh Christmas Tree..."

Okay, kanskje juletreet må vente et par uker til, men i hvert fall har vi laga julevindu i dag!

mandag 22. november 2010

Odin har fått seg fin ny sele i dag!

 Og er veldig fornøyd med det.

I tillegg har han vært til unghundkontroll hos veterinæren og fått DHPPi-vaksine og helsekort, og blitt erklært sunn og frisk som en fisk.

Dessuten har Odin et vil-absolutt-ikke-inn-i-bil-og-blir-veldig-bilsyk-problem, så vi brukte halvannen times tid på kjøring rundt i byen, og inn og ut av bil på diverse parkeringsplasser, med godbit og ros.
    Første gangen kunne jeg like gjerne prøvd å få en semtentblokk inn i baksetet ved hjelp av en tynt tau. Men med rett mengde godsnakk (Naw, så flink du er, jaaa, så flink du er!) og overtalelse ble de neste forsøkene mye mindre avskrekkende, og de to siste gangene lå dyret faktisk, i stedet for å stresse og sikle over hele baksetet.

lørdag 20. november 2010

Én Odin i bånd er bedre enn én i stua

Å være gudmor for en nydelig sprek liten valp er noe de fleste kanskje vil tenke på med fullt av ”naaaw”-er og hjerter og glitter i visjonene. La meg så utfordre illusjonene litt:
    
Man vet alltid når Odin er våken om morgenen. Hele adferdsmønsteret hans skriker: ”Du må våkne nå! Jeg vil ut og tisse! Slipp meg ut! Våkne! Stå opp! Ut! NÅ!”
    Men som alle veit blir man litt trøtt av å sitte og se på film til klokka halv to om natta. Dermed føler man seg berettiga til minst et kvarter til, og neimen om noen hormonforstyrra og sjølgod spinnvilling skal få endre på det!
    Så jeg snudde ryggen til og ignorerte dyret med god samvittighet.
    Uheldigvis er Odin av den typen som absolutt må slikke deg i ansiktet om du griner og roper og slår rundt deg og sier ”nei!” aldri så mye. Uheldigvis har han fra treukerstadiet av hatt en skrekkelig dårlig vane med å bite i hender og føtter og kinn og haker og neser. Bare på lek, men alle veit jo hvordan heftig lek av og til kan ende i snørr og tårer.
    Så Odin begynte på den vanlige vekkerunden sin: Slikke meg i trynet til jeg begynner å hyperventilere, prøve å spise nesa mi, bruke haka mi som tyggebein, og for alldeles ikke å glemme – bruke magen og hodet mitt som hoppeslott.
    Min lattermidle og trøtte vane tro snudde jeg meg rundt og begravde ansiktet mitt i puta.
    Men på den måneden som har gått sida valpen sist var her, har valpen vokst, la oss si en god del, og veier noen kilo mer.
    Så det valpen gjør når han ikke får ønsket respons, er å legge hele det digre kadaveret sitt oppå trynet mitt så alt jeg kan innhalere er hundepels. Så ligger jeg der og kaver da, og håper han ikke har spist det råtnende liket mitt til Kimmie kommer hjem på mandag.
    Men livet mitt var visst ikke slutt der og da likevel, som jeg hadde trodd. For i det jeg begynte å lure på når livet mitt egentlig skulle begynne å passere revy, slo ideen ned i meg og jeg satte i gang med å konstruere lyder med det hårfylte gapet mitt.
    De uforståelige ”mmpff”-ene og ”gaah”-ene så ut til å distrahere morderkosedyret et øyeblikk. Jeg grep sjansen:
    - Håååhgiihn! sa jeg.
    - Ååhghiiihn!
    Til tross for en noe ignorant hjernekapasitet så det ut til at morderkosedyret oppfatta at mine desperate halvkvalte gurglelyder visst skulle forestille navnet hans, og stoppa opp midt i et angrep.
    - Ut? skyndte jeg meg å si, på en gedigen innpust.
    Aldri undervurder magien i ordet ”ut.” Ordet ”ut” kan virke som det lever av en egen, hemmelig kraft som kan forvandle morderiske, vekkerklokkeerstattende kosedyrmonster til noe i retning trivelige skapninger – selv klokka ni en lørdagsmorgen.
    På et blunk var valpen forandra fra en haketyggende tornado til et sitrende spørsmålstegn:
    ”Sa du virkelig nettopp det jeg tror du sa?”
    - Ut? gjentok jeg. 

    Svosj. 

    Bare et raskt forsvinnende hvitt avtrykk er igjen i lufta der det for et tiendels sekund siden satt en Odin. Det tar meg noen blunk før jeg klarer å innhente såpass mye informasjon at jeg forstår hvor dyret ble av: Nedenfor sengekanten, rett foran døra, står han med tindrende forventnignsfulle øyne.
    Så jeg tvinger den morrafrossne skrotten i zombietilstand ut av senga, ut i den varme gangen, ut i den iskalde yttergangen og ut på den innvollssprengende kalde trappa for å sette valpen i bånd.

Odin drikker i hvert fall ikke kaffe. For etter å ha utvist en intenst brennende interesse for den daggamle kaffen i kaffekoppen min i morges, ble resultatet dette:
    Ettersom jeg har den geniale ide om at sosialisering av hunder inkluderer alt i hele verden som ikke vil ta livet av dem, bestemte jeg meg for at det ikke kunne skade å helle litt av kaffen på en asjett så valpen fikk smake.
    Asjetten sto der den, lenge og vel, mens Odin fortsatt var mer opptatt av den tjæreaktige substansen oppi koppen. Etter litt møysommelig dirigering oppfatta han tegninga, men nøyde seg lenge bare med å lukte på hva enn dette merkelige brune kunne være for noe. For at det kunne være det samme som det spennende oppi koppen var i hvert fall helt utelukka!
    Til slutt så jeg kjeften åpne seg og tunga berøre den kalde kaffen på asjetten. Hvorpå valpen spratt  baklengs på det bittelille kjøkkengolvet og rista på hodet til jeg trodde det skulle falle av. Det kunne også se ut som han hadde tenkt å bite av seg tunga, men det gikk heldigvis over.
    Jeg hadde jo noe bedrevitende forutsett en negativ reaksjon, men noe som dette var nok til at jeg ble sittende hjelpesløs på golvet og hadde nok med å få gispa i meg litt luft nå og da.

Dette er altså litt om hvordan enhver mor til tider kan føle seg fortvilt (og litt lattermildt) oppgitt over barnet sitt. Det er definitivt verdt frustrasjonen, though. Og dette er definitivt ikke alt heller. Men man kan jo ikke spise hele buffeten på én gang.

UPDATE: Satt akkurat og leste gjennom forskriften om hundehold i Sortland kommune, og forskriftens § 5c sier: Løse hunder må ikke slippes inn eller tas med på kirkegård.
Man kan jo forestille seg hva slags scenario som straks begynte å forme seg i hodet mitt. Stakkars eventuelle famtidige zombier...

fredag 19. november 2010

Husvaskenissen Odin

Sylvi liker "Sjørøverplaneten." Dette er Sylvi som ser på "Sjørøverplaneten":

*ute til lunsj*

Og så klarte jeg ergerlig nok å sovne helt mot slutten! Men det fiksa vi med å sette filmen på fra starten av. Så her har jeg og Odin ligget og sovet i hver sin ende av stua etter en totalutmattende rundvask av den hybelkanininfiserte leiligheta (Hybelkaniner kommer til å overta verden, visste dere det?).
Ikke at det var store arbeidet (selv om jeg egentlig burde hatt flokebørste til den ene golvmatta), men en viss person ignorerte og nektet og etterkomme ønskene til de skrikende tarmene sine før klokka var halv to. En viss valp var mest opptatt av å sloss med teppene jeg prøvde å bære ut, for så å labbe inn og ut av verandaen og lage nye merker der jeg fortvilt prøvde å få bort de forrige.
Og vi er litt engstelige for støvsuger'n må vite. Jeg fordi den har en tendens til å få sikringene til å ryke, og Odin fordi - vel, den spesifikke grunnen er uviss, men han er altså hund og har et naturlig ambivalent forhold til støvsugere. Det kan man vel i grunn si at jeg også har.

Slitne og kraftløse datt vi altså i koma en gang rundt tretida. Kimmie har reist til Tromsø på seminar i helga så lyden av Tanz på full guffe er fraværende. Noe jeg utnytter ved å pøse på med James Newton Howard og score fra "Sjørøverplaneten." Odin slumrer fremdeles borti kroken sin, noe som ikke er helt etter Odin-boka, men som jeg aldeles ikke har tenkt å klage på.

Her er smukken sjøl:








Jeg ser jo at det var et par fine før- og etterbilder av gangen her. Sweet.

Se meg strikke julegaver da!

torsdag 18. november 2010

Things of Epicness

I dag har jeg endt opp med The Eternal Laugh of My Life grunnet dette blogginnlegget om hunders tilpasningsdyktighet: Hyperbole and a Half: Dogs Don't Understand the Basic Concepts of Moving

Det går for tida i  Elvis, Count Basie, Jerry Lee Lewis og Michael Bublé på høyttalerne mine fordi jeg har somla meg med på swingkveld igjen. Endte opp som erstatning for den testosteronbefengte parten her på tirsdag, og trivdes egentlig greit med det helt til dama jeg dansa med nesten fikk skuldra ut av ledd, uvisst av hvilken grunn. Da gikk jeg og satte meg og var bare snurrebass (det er nemlig damene som er i bevegelse når det danses swing) resten av kvelden.

Og klokka fire i morra tidlig tropper lillegutt Odin opp på trappa igjen og skal være her ei uke. Hurra!

onsdag 10. november 2010

Gode titler utsolgt for tida

Jeg er nå offisielt verdens lateste kreatur. Det innlegget mitt fra Allehelgen...?
For å begynne et sted: Når jeg tar bilder, så tar jeg mange bilder. Ikke bare rar-slektning-som-knipser-vilt-av-skoene-til-tante-og-barten-til-onkel-under-en-random-familiemiddag-mange bilder, men maaange bilder.
Og for å kunne legge ut de beste av dem, så må jeg ofre minst ti minutters intens stirring for å hente inn alle detaljer på hver av dem (hobbyfotograf), og det gidder ikke hjernen min. Så kanskje det egentlig er hjernen min som er lat (Ett fett, virkelig).

Så i dag er finger- og håndleddene mine gule og blå etter et par dagers strikkemaraton. Det blir restegarnspledd, og forhåpentligvis noe som kan brukes som et skjerf.

Hvem er det jeg lurer - jeg er jo Da Strikkemester!

Men siden vi er i november, og siden jeg simpelthen ikke eier økonomiske begrensninger (billedlig talt), finner jeg meg selv i julegavehimmelen! Hvis det fantes en kjempediger shiny pokal for å gå amok med julegaveideer hadde den definitivt vært min. Jeg tuller ikke.
De siste åra har jeg mildt sagt hatt idetørke på linje med vannstanden i Sahara. I år - vel - se for deg Sahara som et stort gjørmehull. Og tenk - jeg er ferdig med en hel julegave!

Wow, dagen i dag baserer seg visst på kursiv og utropstegn.
Ja ja.

Det meste skyldes at Dragens Hule har alt for mange fine greier til at de kan ignoreres. Sikkelet henger i ei ganske oversiza klyse langs haka mi over et sjakkbrett jeg fant for noen dager sida:

Så mye for verdigheta.

Nå gjenstår det bare å finne noen som gidder å spille med meg, for sjakk er tydeligvis ikke så populært som mitt lille, av og til dysfunskjonelle skal ha det til.
Anyone?

Fikk liv i FFX-spillet mitt i helga (Hvis noen hørte et ganske høyt og ganske skingrende gledesbrøl er det store sjanser for at det kan ha vært meg) og var thus fortapt foran TV-skjermen for en periode. Har vel ikke spilt det på... tre år? Sida jeg lånte det av Frode i andreklasse tror jeg.

Hvis jeg hadde hatt idighet og ork til det skulle jeg ha fortalt om hver minste lille begivenhet sida Allehelgen, men guess what? Den bokomane bokormen har gått lei av å være datanerd for ei stund. Sykdommen er permanent, med enkelte bedringsperioder, så jeg kommer nok tilbake til dataen om ikke så lenge.
Men først: Julebord til helga!

"Don't panic."

søndag 31. oktober 2010

Happy Halloween!


I går fikk jeg drassa med meg Kimmie på Halloweenparty på Retro Bar, til min store barneglede! Det mest spennende som skjedde var at vi ble forsøkt kapra av et laken og Tufte IL-dommer'n, og at jeg stifta bekjentskap med noe kalt "Sur grønn," fordi bartenderen ikke fikk tak i kollegaen med mojito-kunnskaper. "Sur grønn" består altså av eplesirup, Sour Mix, lime og Sprite, og er littegrann søtere enn mojito. Men veldig god!

Kommer med noen flere bilder og morsomheter litt seinere. Stay put!

fredag 29. oktober 2010

Today's Epic Moments

Epic Moment Nr. 1:

Jeg og Kimmie sitter i stua, spiser middag og ser på "Et kongerike for en lama."
    På en eller annen måte - jeg husker virkelig ikke hvilken - kommer jeg inn på det faktum at jeg har hatt en smule vondt i hodet hele dagen. Jeg kaster et blikk på Kimmie, før jeg snur meg mot TV-en igjen.
    - Jeg skjønner det ikke. Jeg har jo drukket i dag.
    Kimmie nikker mens hun studerer strikketøyet sitt nøye.
    - Mhm.
    I det jeg åpner munnen for å begynne på ei ny setning ser jeg bort på henne igjen. Samtidig som setninga får bråstopp midt i en vibrasjon på stemmebåndet, møter Kimmie blikket mitt - og:
LATTEBRØL!


Epic Moment Nr. 2:

Kimmie står ved kjøkkenbenken og klargjør et par brudekjolehansker til en dyster skjebne dynka i kaffegrut.
    Som svar på et spørsmål om jeg vil ha kaffe strekker jeg meg forbi hodet hennes for å ta ned en kaffekopp.
    Nå har det seg engang sånn at vi her i huset er veldig ømfintlige for poking, men samtidig er vi begge uforbederlige hobbypokere.
    Så Kimmie står nå der og plystrer med armene framstrakt og nyresida blottlagt. Ikke faen om jeg klarer å dy meg.

*poke*

Kimmies normalfrekvente plystring blir plutselig til en enkel kanarihøyfrekvent tone, og jeg står igjen med et blødende fingerledd stikkende ut der det en gang var en hel pekefinger.


Og så en liten link til slutt. Dette er altså et femten år gammelt medlem av husfamilien ved internatet jeg bodde på oppe på Øytun:
Anne Gudrun: "Love Me Like I Am"

Jo, en ting hele verden burde vite (fordi jeg er så AWESOME at alle bare burde vite akkurat dette)! Jeg er, og jeg gjentar: Jeg er ABSOLUTT IKKE varmekjær. 20 grader i sola er mer enn evig nok for min del.
    Etter svømminga i dag titta jeg en liten tur innom badstua. Ingen der? Så jeg satte meg på handkleet og lente ryggen mot veggen. Og der holdt jeg altså nesten på å sovne. Jeg, som får kvelningsfornemmelser bare jeg tenker på et lite trangt rom med bare én vei ut (joda, jeg har litt klaus), og to varme ovner som står der og spyr ut fuktige hetebølger så man nesten kunne forveksle klimaet med Ghana! For ikke å snakke om min evige pnigofobi (Det lærte jeg i dag og jeg er kryyyyy, for jeg kan et rart ord, na na na na naaa na!).

UPDATE:  This is a blog title!: I anledning Allehelgen...
Naaaw :3

torsdag 28. oktober 2010

Kjære, la livet mitt få et formål snart...

Har du noen gang lest den Nemi-stripa der absolutt alt du ikke skal involvere deg med (sofa, TV, Playstation, pc, osv) hvis du vil ha en produktiv dag har tentakler og fangarmer som innhenter deg uansett hvor mye du prøver å ignorere dem?
Vel, da har du en rimelig god anelse om hvordan dagen min i dag har forløpt.

Jeg er full av gode ideer. Det er bare min evne til den praktiske utførelsen av disse ideene som er litt underutvikla.
La oss si at dette eventuelt er hvordan undertegnede så for seg dagen i dag:

1. Stå opp før 10:00
2. Koke kaffevann
3. Frokost
4. Lese noen kapitler i "Guds venstre hånd"
5. Kravle seg ut av pysjen
6. Lese noen kapitler til
7. Rydde av stuebordet
8. Legge sammen klærne som har hengt på tørkestativet i rundt ei uke
9. Bestige Mount Doom of Dishes
10. Lage seg en næringsrik og enkel men smakfull middag
11. Ta middagsoppvasken
12. Lese enda noen kapitler
13. Rusle seg en tur

Og her er teorien satt ut i praksis, med noen få moderate endringer:
1. Stå opp 10:14
2. Koke tevann
3. Noe som med litt velvilje kan anses som en frokost
4. Lese noen kapitler i "Guds venstre hånd"
5. Bli avbrutt i lesinga av Kimmie, som kunngjør at hun tar seg en svipptur hjem til besteforeldrene sine
6. Lese noen kapitler til
7. Irritere seg over skitne lesebriller
8. Lese enda noen kapitler
9. Duppe av på sofaen
10. Bestemme seg for å kle på seg den blå julekjolen med sølvpaljetter som henger framme etter å ha blitt vist fram til Marita dagen før
11. Kle på seg normale klær
12. Lese litt
13. Spise sjokolade
14. Lage seg noe som i teorien skulle bli en enkelt, næringsrikt og smakfull middag, men som viste seg å være stekt egg og ris med sure pølser som var gått ut på dato (Noe som sto med trykte tall på pølsepakken og som undertegnede oppdaga etter å ha stekt egg og pølser sammen)
15. Spise egg og ris rundt de sure pølsene
16. Lese enda mer
17. Ha dårlig samvittighet for alt jeg skulle gjøre men ikke gjør
18. *Leeeseee*
19. Sovne med brillene på nesa og boka i handa
20. Bråvåkne fra en halvdrøm om daue folk som svever rundt i stua ( O-o )
21. Lese
22. Sovne igjen
23. Ikke få sove
24. Slå på laptopen og sjekke Facebook
25. Blogge om en særdeles lat, særdeles innholdsfattig dag mens klokka nærmer seg Kimmies hjemkomst

Heldigvis har jeg kjøpt klippekort i svømmehallen nå, sånn at jeg må tvinge meg ut av sofaens klotak i det minste to ganger i uka.

Mwahahaha!

(Lyden av meg som kidnapper armvarmerne som Kimmie strikka ferdig for et par dager sida. Hysj!)

Egentlig føler jeg at kreativitetsfeen (ikke ulik tannfeen i "Den amerikanske dragen") flagrer litt rundt og prøver seg på noen ekko inni hodet mitt nå! Kanskje jeg kunne skrevet en kjepeskummel, kjempeinmponerende spenningsroman? Noe om vampyrer? Ærlig talt har jeg bare klisjéer å ta av foreløpig! En person som tusler aleine gjennom mørke gater på vei hjem en sein høstkveld. Plutselig går alle gatelyktene på én gang. Raslelyder avslører at det er noen et sted i mørket. Og så videre. Du ha hørt historien før. Garantert.

Kom forresten over en genial historie i dag, som illustrerer hvorfor citykidz kanskje bør spares for fisketurer til de når en viss alder: Hyperbole and a Half: How a Fish Almost Destroyed My Childhood

Nei nå: SJOKOLADE!

(Kan du tro at jeg ikke har tagga sjokolade i et eneste innlegg før?! Vampyrer derimot...)

tirsdag 26. oktober 2010

Etter å ha vært aleine med mitt eget hode...

Så, jeg sitter her med laptopen på fanget, chatter litt på Facebook, med venner jeg ellers kunne ringt hvis det ikke hadde vært for min store angst: Unsynlig person hvis stemme overføres elektrisk direkte inn i øret mitt - Telefonmonsteret (Hvem skulle vel trodd at jeg var ansatt som kundeveileder hos 1881 i hele syv måneder for et par år sida?).

Leser diverse spennende blogger; flere hvor bloggeren ikke bare se ut til å ha et nesten overnaturlig stort ordforråd, men også har en tendens til å sprite opp med fargerike, uproporsjonelle og riktig så hylende morsomme illustrasjoner. Antall kommentarer på innlegg: 238.

Den første tanken som faller meg inn er: "Hei! Jeg kan også være vittig, sarkastisk og sjarmerende! Hvorfor skal du ha mangemange lesere og ikke jeg?!"

Det neste er den voksne, fornuftige stemmen i hodet mitt som sier at jeg antakeligvis skal være glad for at jeg har et liv, og ikke trenger å lire av meg livshistorien min til en haug med firkantøyede, lysømfintlige geeks som antakeligvis ikke har vært utafor døra på et par dager.

Så kommer den grønnhårede sjølsentreringsheksa med den høye skingrende stemmen, vill i øynene:
- Ærlig talt, tror du kanskje du er noe bedre sjøl, hvem er det som har sovet til halv to hver dag den siste uka etter å ha sittet oppe til fire med dataskjermen under nesa, og ikke har brydd seg med å dusje sia sist hun var ute og handla, kanskje en gang i den forrige uka!
- Hold kjeft, sier jeg mens jeg prøver å få kroppen til å oppføre seg som en sentrifuge.
- Holdkjeftholdkejftholdkjeftholdkjeft.
Hun later som hun ikke er der et øyeblikk, og jeg utnytter sjansen:
- JEG STO OPP KLOKKA TI I DAG! SÅ DET SÅ!
Dette later til å sette henne litt ut av spill. Men så er hun der igjen:
- Én dag ja! Og det tror du gjør deg til helt for all framtid kanskje?

I hvert fall for i dag så, tenker jeg furtent for meg sjøl, og klapser begge håndflatene hardt over øra for å stenge henne ute. Men jeg har stengt henne inne. Nå blir hun helt uregjerlig: Håret står som pigger til alle kanter, pupillene blir til grønne spiraler som snurrer rundt med lysets hastighet og stemmen bli nesten superfrekvent.

Når hun når dette stadiet innser jeg hvor utrolig irritert og lei jeg er av det sjølsentrerte surketrynet hennes. Det er tid for drastiske tiltak.

Så jeg griper tak rundt halsen på henne, hardt. Neglene mine har hatt tre hele måneder på å vokse uforstyrra og minner mest om klør. Jeg klemmer til. Et lite rustent "gluærp" unnslipper henne før hun begynner å gispe etter luft, klore, slå og fekte vilt rundt seg. Men ikke snakk om at jeg har tenkt å slippe.

Hun er helt infernalsk, nesten umulig å holde nede, men jeg slipper ikke. I det hun tar en pause for å hente seg inn igjen tar jeg og slenger henne brutalt inn i veggen mens jeg utstøter et vilt rovdyrbrøl, blottede tenner og det hele. Det er tross alt mitt temperament hun har livnært seg av, så nå skal hun få se. Tror jeg, ja.

Problemet med henne er ikke bare at hun er fullstendig koko og helt uten styring, hun er også slimete sleip. Som en ål på en fiskekrok (ja, jeg har hatt en sånn en) slimer hun seg unna i siste liten. Hun finner seg en liten krok bak en støvete kommode bakerst i hjernen - ute av syne men ikke av sinn - hvor hun gjemmer seg og samler krefter i påvente av et nytt sammenstøt. Alt jeg kan gjøre er å slikke mine egne sår og planlegge neste motstikk. Uheldigvis er jeg ikke så taktisk anlagt av meg. Heldigvis er hun ganske hardt såra for øyeblikket. Jeg slår meg til ro med det.

Tilbake foran dataskjermen tar jeg opp tråden om hvordan bli en mer interessant blogger.

Punkt en: Kverk den grønnøyde møkkakjerringa. Ikke bare bare.
Punkt to: Bli kvitt klagebehovet. Kanskje litt enklere?

Så jeg legger an på en munter sarkastisk tone og føler at det hele går ganske bra. Heksa prøver seg med ei hes hvisking. Jeg knurrer advarende tilbake. Hun hveser som en slange i angrepsposisjon og kryper sutrende sammen i kroken sin. Fornøyd med meg sjøl føler jeg at jeg kan koste på meg et skikkelig seiersflir.

Punkt tre: Finn gode temaer å spinne på.

Med en liten latter lar jeg tankene streife den snakkende vampyrgrytevotten Vlad som henger på en spiker på kjøkkendøra. For det meste må han låne stemmen sin fra Kimmie, men nå sniker han seg egenhendig inn i hodet mitt:
- Ju arr not very nice ju know. I vas sleeping!

Kimmie ga meg nettopp evnen sin til å planlegge skriblerier i en pose. Av meg fikk hun evnen til å innhente seg etter lange digresjoner.

En ting jeg plages med er alle de små digresjonene som tyter ut av øra på meg uten forvarsel:
- Her er vi! roper de.
- Her! Her! Se da! Se da!

*knurr*

Egentlig skulle jeg bare vært en konsekvent mor og slått dem flate med det samme, alle disse små unødvendig info-uvesnene. Jaggu meg er de ikke ikke grønne de og!
Erkjennelsen når hjernebarken via elektriske impulser, som skyter tilbake tvert. Jeg gjør en facepalm.

Digresjonene er akkurat som plagsomme småunger med vannballonger i russetida. Ideen om å gå til anskaffelse av et monsterstort vanngevær får meg til å lyse opp, før jeg kommer på to vesentlige ting: A, den kapitalen jeg besitter er helt og holdent tilegna husleie og billån, og B, lekebutikkene selger bare Halloween-stæsj for tida.
Faen.

Som det forstås har jeg en hel bataljon av forskjellige monstre som henger over meg, inndelt i kompaniene Dårlig samvittighet, Voksenstemmen, Overoptimistiske ideer, Umulige ideer, Brukbare ideer og Unødvendig info.


Nei, nå har jeg bestemt meg for å heller sette meg i sofahjørnet og nistirre ubehagelig på Kimmie som maler med kaffegrut på en brudekjole fra 1992, fram til jeg innser at klokka er over tolv og at jeg skulle lagt meg for lengst.


Natta!