Ambitions

So.

I’ve thought a little about this whole blogging thing. I realize that I don’t do it much. It’s not for lack of will or ambition. I had a notion to write a whole deal more on this blog this year. But I always have that notion. Let’s face it: My ambitions can sometimes get the better of my judgement. And THAT is an understatement.

Anywho:

Another thing, is that I find myself writing things in English more and more often, so here it is: My first, proper, bonafide English blog post, written not years ago, but today. Right now.

I don’t know if there’s a concept or a marketing idea to be found in my writing in English, but I really don’t care. I just like it. Besides, I don’t think many people reads this blog anyway. She said with a snort.

The ones who do, however, know that I’ve been dreaming about about becoming an author for a good, long while now, and that last year, I finally got my word count up to almost 50 000 words. It might even have been for the first time.

So I now have a fiction novel-manuscript of 47 500 words. And it has been 47 500 words since last November. I’ve written a few notes and short excerpts, but nothing major, and nothing that would help my manuscript progress. And it’s not that long ago that I realized I’ve written myself into a corner.

The thing is: I still believe I can do this. I promised myself that I’d try and get published by the time I’m thirty, which gives me four years and four months to get on with it. I’ve begun to realize that four years isn’t a whole lot of time in the Author World. Unless you’re Stephen King, of course. Or Brandon Sanderson.

But that doesn’t really matter.

A couple of days ago, I had a hearty wallow about my writer’s block and the fact that I can’t seem to stop censoring my own writing. It always ends up flat and boring, even to my own eyes. Not because I don’t know what or how to write, but because being honest, even on the paper, frightens me. I have loads of ideas. I’m just scared of being carried away by them. Which is ironic, when I know from experience my best writing happens when I’m carried away.

So here’s me, trying to get carried away.

Fun, no?

It’s always a bit daunting, having to be honest with yourself, even if it’s just to yourself. But I believe it’s very achievable. So I’ll keep trying.

Before long, you’ll see my books on the shelves out there.

Just you wait.

Forandring fryder...

Det er unektelig et par støttepillarer som har sunket i jorda, muligens for bestandig. Jeg prøver å ikke tenke for mye på det siden det er lite jeg kan gjøre. Av og til blir man bare tvunget til å bygge nye fundamenter.

Men hvordan skal jeg kunne se dem i øyenene? Foreløpig later jeg som ingenting, men det kan aldri vare. Det vil jeg heller ikke. Men denne gangen får de ingenting gratis fra meg.

Jeg lot tankene vandre igjen. Dit jeg helst ikke ville, dit det gjorde vondt. Prøvde å tenkte rasjonelt. Jeg ble overfalt av hele følelsesregisteret på en gang.

Jeg var så frustert! Årsaker og virkninger linka seg sammen og alliekvel forsto jeg det ikke. Ville ikke. Orka ikke tenke på det. Tenkte på det igjen og igjen.

Folk som sa at forståelse gjorde det lettere å takle, hadde gjort seg fortjent til et spark bak fra meg. Det hjalp ikke det spøtt. Fordi selv om jeg forsto den praktiske sammenhengen, hjalp det lite på at jeg ikke klarte å se det for meg.

Likevel satt det en fornøyd liten småjævel i øregangen og godta seg over at katastrofen var et faktum, nettopp fordi det uunngåelig medførte forandring. Jeg hadde en teori om at dette var hva alle parter trengte: Ei brå oppvåkning. Når man var sta hjalp det dårlig med vennlig tilnærming.

Når tankene dytta for nært innpå det ubehagelige, var det som om en geleaktig substans sendte dem sprettende tilbake så kraftig at jeg ble svimmel. Jeg hadde mista tellinga på alle tekoppene jeg hadde slukt de tre siste døgnene. Pussig nok var sjokoladehungeren svakere enn vanlig. Jeg tok ut aggresjonen på hybelkaninene og sofakulturen: Reine golv og joggeturer var ikke det verste utbyttet man kunne tenke seg.

Jeg veit ikke om det ble lettere å takle med dagene, for ettersom tanken festa seg ble jeg nesten uvel. Det minnet veldig om da jeg opplevde Sviket første gang. I ettertid lærte jeg meg å takle det bedre, men jeg visste ikke om graden var verre denne gangen, fordi jeg var en helt annen person nå.

Forskjellen denne gangen var at jeg var ferdig med Overdramatisk og Miserabel, to gamle kjenninger jeg hadde fått mer enn nok av. Denne gangen var jeg klar for å sparke liv i det gamle maskineriet og rette fokuset framover. La verden seile sin egen sjø og ta sine egen konsekvenser. Tross alt var det ikke direkte mitt bord, sjøl om jeg ble berørt. Dessuten var jeg så inderlig lei av unødvendige misforståelser som resulterte i katastrofer. Hvorfor kunne det ikke bare være fred i verden?

Jeg visste at det var et naivt ønske, men jeg hadde alltid vært både godhjerta og blåøyd. Det ville gjort ting så mye lettere om folk bare tok seg tid til hverandre.

Jeg er ikke feilfri jeg heller. Det er så lett å ønske, så lett å dømme når man står på sidelinja. Det er ikke før man møter seg sjøl i døra at man virkelig lærer.

-

Bare litt

Det snør, og Hufsa hufser gjennom skogen i kjølvannet til sosial død. Hun vet ikke bedre. Alle andre har det så greit på stell, men Hufsa må bo i skogen, for der har Hufsa det best. Hufsa er bare litt bitter.

Det fortsetter å snø, men snøen er våt og bilene bare kjører. Søledammer er bare morsomt, ikke sant?

Enda snør det.  Drømmer er ikke virkelige. Så søtt når unger tror på julenissen og monstre under senga, men de må lære seg at det ikke er ekte før de blir voksne.

Ghostly impulses

There’s something off about all this; talking about death, how he might be lurking the rooms of the house, that I’m leaving

– like we’re detached, but we’re all connected in some bizarre, telepathic way

– like we’re all perceptive to each other.

Like we’re a circle of people scattered across the land, connected by invisible electric impulses

– like radios.

And between us, he wanders like electricity from light bulb to light bulb in a series connection, lighting us one at a time.