fredag 18. april 2014

Turkis kræsj!

Siden Januar har jeg lagt opp ca. 20 strikkeprosjekter, og fullført rundt 75 %. Her er det siste:



Marius II

av Unn Søiland Dale
Fra Sandnes tema 35: "Norske ikoner"


Garn: PT2
Farger: Turkis, lys turkis, lys duegrå, fiolett
Pinner: 3 og 3,5

Påbegynt: 25.03.14
Ferdig: 16.04.14




I oppskrifta er det bare brukt en mønsterfarge, men jeg har brukt tre. Fordi valgets kvaler. Dessuten ble det fint. Så det så.




Som vanlig strikka jeg ermene 300 meter lenger enn oppskrifta sier. Jeg liker lange ermer.





Bikkjerekvisitten heter Arn. Den låner jeg av mams og paps mens de farter rundt på snøscooter borte hos söta bror.








Fordi turkis. Fordi PT2. Fordi Arn. Fordi hjemme.






lørdag 29. mars 2014

Hva Sylvi driver med om dagen

Hva har jeg gjort de siste tre månedene? Jo:




Strikka rundskjerf til Paula.

Sett Dalek være pen.

Stussa over Daleks sovevaner.

Nytt den første sola.

Delt ut flyers til turister.

Fått Cuteness O.D.


Revolusjonert verden.

Gått hjem fra jobb.

Tatt helg.



Tatt litt mer helg...

Sett hvordan verdensherredømme plottes.

Strikka sjal til Kristin.


Lagd frokost.


Vært betaleser.


Lært hvordan bli Lady Assasin.




Jobblunsj.

Forberedt lange dager.

Fortrengt lange dager.

Strikka skjerf til Marita.

Strikka sjal til Berit.

Fått nydelige fiskekaker av Ingrid.



Drukket kveldste med Marita.


Gitt etter for kjøpepress.

Prata litt med familien...

Fått gave av mamsen.

Tatt en Doktor.

Lagd pulsvarmere til Ingrid som takk for nydelige fiskekaker.

Venta på Hurtigruta.

Begynt på en genser.

Sett Vega se pen ut.

Tatt helg. Igjen.

Lest "Neverwhere" om igjen.


Skrevet 1000 ord.

Og savna Kimmie. Littegrann.


God helg!
^^





søndag 16. mars 2014

"Make Good Art" - et lite stykke visdom





"If you don't know it's impossible 
it's easier to do."






Jeg vet mange som ikke er så begeistra for Neil Gaiman. Det skal innrømmes at han kanskje har en sær skrivestil. men det Neil Gaiman har som jeg savner hos mange av mine favorittforfattere, er den genuine lidenskapen for det å følge drømmene sine. Dette gjør at jeg glatt ser mellom fingrene med de få tingene jeg er mindre begeistra for.

Det var først i fjor at jeg stifta bekjentskap med Neil Gaiman i dødt tre-format. Først leste jeg en utgave av "Stardust" hvor jeg fant talen "Wrtiting and the imagination" (holdt under Chicago Humanities Festival, oktober 2000) bakerst i boka. Et par måneder senere kom jeg over "Make Good Art"-talen hans i bokform, som jeg da tok med meg hjem, og siden har kommet tilbake til.

Selv om du ikke er Neil Gaiman-fan; hvis du driver med en eller annen form for kreativt arbeid, vil jeg anbefale deg å lese/høre denne talen. Jeg håper den gir deg motet tilbake, og at du blir like inspirert som jeg ble.








lørdag 15. mars 2014

Inspirasjon fra dagens kjøkkeneskapader

Jeg åpna lokket på kaffetrakteren og rygga instinktivt. Trakta hadde grodd pels. Jeg forventa at den skulle begynne å mjaue hvert øyeblikk.




Skål!






fredag 17. januar 2014

Gørr og sånt

Hvorfor er det så vanskelig å være menneske? Jeg skulle ønske jeg skjønte. Kunne bruke kunnskapen jeg får proppa inn i skallen sånn som jeg tror at jeg er så god til. Ja, skal ikke jeg også få lov til å ha det bra kanskje? Hva er galt med meg, skal ikke jeg også ha lov til å være meg selv? Si i fra?

Men neeeida - så fort man har satt en standard er løpet kjørt. Folk har fått et inntrykk av en, og da skjønner du, da er det nemlig ikke mulig å endre på det. Føkkings inntrykk. Jeg blir så eitre forbanna hver gang jeg opplever å bli forhåndsdømt, og så blir jeg trøkka baklengs inn i veggen fordi jeg gjør det samme sjøl. Og nå får jeg ikke sove. Føkk folk som ikke skjønner.

Inkludert meg.

Jeg vil jo bare trives. Jeg tror jo også at det er det de aller fleste vil her i verden. Å trives. Men da må man visst vite hva man vil, og det gjør ikke jeg.

Løgn - jeg veit.

Jeg veit så inderlig godt, faktisk. Så hvorfor gjør jeg ikke bare det jeg må for å trives? Det er mange som stiller spørsmålstegn ved måten jeg gjør ting på. Og dere; jeg skulle så ønske at jeg hadde svaret, for da hadde det ikke vært noe problem. Hadde jeg visst bak fram på meg sjøl, da hadde det vært myyye enklere.

Nå føler jeg at jeg beveger meg inn i et område der jeg blir jævlig ukomfortabel og bare har lyst til å stenge av, men jeg prøver likevel:

Nope. Bom stopp, gitt. Faen også, jeg som har så mye innesperra dritt jeg trenger å få av meg.

Jeg blir egentlig bare lei meg og vil grine når jeg havner i denne typen tankesuppe. Alt jeg gjør føles gæernt, alt jeg tenker føles dumt, og mest av alt har jeg bare lyst til å rase rundt og knuse ting. Joda, jeg har visst temperament. Sånt skal visstnok være arvelig. Skjønner ikke hva folk snakker om.

Men altså, jeg har visst satt en standard for hvordan en Sylvi oppfører seg til vanlig. Det er bare det at den standarden ikke er standard i det hele tatt, men nå har jeg skapt et mønster (Monster?), og må leve med det til frustrasjoene river meg sønder og sammen. Snart er jeg bare en blodig liten klump på teppet, og ender opp sånn som jeg mistenker at mange ensomme, gærne kattedamer gjør; nemlig å bli konsumert av husets pelsdyr. Det må jo være greit, i og med at vi mennesker spiser ku og gris og kylling og sånt.

Nå vil jeg sove, for jeg skal på jobb i morgen. Lurer på om det er greit nå, eller om jeg trenger å lire av meg litt mer dritt. Jeg farga håret i dag. Så veit dere det. Rødt. Igjen. Jepp, fryktelig sjokkerende, jeg veit. Og så får jeg nye briller snart.

Dette er bare gørr. Jeg forventer ikke at det skal interessere noen. Men jeg skriver det likevel.


Jessda.