Viser innlegg med etiketten Stress. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Stress. Vis alle innlegg

fredag 17. januar 2014

Gørr og sånt

Hvorfor er det så vanskelig å være menneske? Jeg skulle ønske jeg skjønte. Kunne bruke kunnskapen jeg får proppa inn i skallen sånn som jeg tror at jeg er så god til. Ja, skal ikke jeg også få lov til å ha det bra kanskje? Hva er galt med meg, skal ikke jeg også ha lov til å være meg selv? Si i fra?

Men neeeida - så fort man har satt en standard er løpet kjørt. Folk har fått et inntrykk av en, og da skjønner du, da er det nemlig ikke mulig å endre på det. Føkkings inntrykk. Jeg blir så eitre forbanna hver gang jeg opplever å bli forhåndsdømt, og så blir jeg trøkka baklengs inn i veggen fordi jeg gjør det samme sjøl. Og nå får jeg ikke sove. Føkk folk som ikke skjønner.

Inkludert meg.

Jeg vil jo bare trives. Jeg tror jo også at det er det de aller fleste vil her i verden. Å trives. Men da må man visst vite hva man vil, og det gjør ikke jeg.

Løgn - jeg veit.

Jeg veit så inderlig godt, faktisk. Så hvorfor gjør jeg ikke bare det jeg må for å trives? Det er mange som stiller spørsmålstegn ved måten jeg gjør ting på. Og dere; jeg skulle så ønske at jeg hadde svaret, for da hadde det ikke vært noe problem. Hadde jeg visst bak fram på meg sjøl, da hadde det vært myyye enklere.

Nå føler jeg at jeg beveger meg inn i et område der jeg blir jævlig ukomfortabel og bare har lyst til å stenge av, men jeg prøver likevel:

Nope. Bom stopp, gitt. Faen også, jeg som har så mye innesperra dritt jeg trenger å få av meg.

Jeg blir egentlig bare lei meg og vil grine når jeg havner i denne typen tankesuppe. Alt jeg gjør føles gæernt, alt jeg tenker føles dumt, og mest av alt har jeg bare lyst til å rase rundt og knuse ting. Joda, jeg har visst temperament. Sånt skal visstnok være arvelig. Skjønner ikke hva folk snakker om.

Men altså, jeg har visst satt en standard for hvordan en Sylvi oppfører seg til vanlig. Det er bare det at den standarden ikke er standard i det hele tatt, men nå har jeg skapt et mønster (Monster?), og må leve med det til frustrasjoene river meg sønder og sammen. Snart er jeg bare en blodig liten klump på teppet, og ender opp sånn som jeg mistenker at mange ensomme, gærne kattedamer gjør; nemlig å bli konsumert av husets pelsdyr. Det må jo være greit, i og med at vi mennesker spiser ku og gris og kylling og sånt.

Nå vil jeg sove, for jeg skal på jobb i morgen. Lurer på om det er greit nå, eller om jeg trenger å lire av meg litt mer dritt. Jeg farga håret i dag. Så veit dere det. Rødt. Igjen. Jepp, fryktelig sjokkerende, jeg veit. Og så får jeg nye briller snart.

Dette er bare gørr. Jeg forventer ikke at det skal interessere noen. Men jeg skriver det likevel.


Jessda.





tirsdag 27. juli 2010

Rolig i svingene

Ja ja, så var frihetstilværelsen over for denne gang. Mine kjære foreldre har atter vendt nesa hjemom, med splitter ny campingvogn på slep. Vel, i det minste har jeg rydda ferdig kjelleren, hvor jeg nå kan stue meg bort. Er greit å ha et lite hi for seg sjøl. Og forhåpentligvis blir det et større hi så fort det blir mulig å finne ei leilighet stor nok til to gærne lykketroll med hodet i en annen dimensjon: Me and my dearie, frøken Sissel Umulig.

Jeg leste en artikkel i dag (takk Nattfall) som fikk meg til å tenke litt over saker og ting. Denne artikkelen handla om å lese sakte.
De fleste "proffe" lesere leser gjerne fort og gjerne så mange bøker som mulig i løpet av kortest mulig tid. Jeg veit sjøl at jeg har gjort det til en sport å få lest flest mulig bøker i løpet av la oss si en uke.
Men på ett eller annet tidspunkt har jeg endt opp med å bli et stressmonster som i dag ikke kan klare å få med seg så mye som ei eneste setning nå jeg leser. To minutter og jeg har glemt hvor i boka jeg egentlig var. Og her snakker vi om jenta som en gang i tida kunne lese ut to bøker på en dag, og huske dem så grundig godt i ettertid at hun ikke behøvde å lese dem før et par år senere. Nå begynner jeg å kjede meg med det samme jeg ser på ei bok. Konsentrasjonsevnene har rett og slett gått fullstendig føyken.
Jeg sitter her nå og tenker fram og tilbake: Det er gøy å kunne lese mange bøker på kort tid. Eller, i det minste var det gøy da jeg klarte å henge med. Dessuten er det sunt å ta seg god tid til å reflektere over og nyte det man leser. Nå skal du høre hva som skjedde mens jeg satt og leste denne artikkelen:
For det første merka jeg hvor høyt oppe pusten min satt, og hvor anspent jeg var. Så jeg slappa av, tok et dypt åndedrag og ignorerte alle de blinkende reklamene over og under og ved sida av og rundt omkring artikkelen. Jeg senka tempoet et yderst lite hakk, og hørte lyden av ordene jeg leste inne i hodet mitt.
Og det som da skjedde var at jeg merka en slags trance komme sigende innover meg, at jeg konsentrerte meg bedre og slutta å konkurrere med meg sjøl - og fikk med meg størsteparten av det jeg leste. Til og med nå mens jeg skriver merker jeg hvor mye mer utfyllende og saklig jeg klarer å være så lenge jeg tillater meg sjøl å forsvinne inn i mitt eget hode og ta meg sjøl på alvor. Å ta seg sjøl på alvor er veldig viktig for et menneskes sjøltillit, tro meg. Det er hele basisgrunnlaget.
Hele poenget er at når jeg skyver stresset til side og tar meg tid, så kommer ting av seg sjøl. Folkens: Stress ER rota til alt ondt. Stress ødelegger et menneske mer enn man tror. Spesielt det stresset om bunner i usikkerhet. Så la det være sagt - ta deg sjøl på alvor.
Og det klarer ikke jeg akkurat nå, sjøl om jeg mener hvert eneste ord jeg skiver. Gammel vane er vond og vende, men da blir den neste tida et smertehelvete! Bring it on!

Se hvordan jeg klarer å lage en diger digresjon når jeg til og med har noen helt klare retningslinjer å gå ut fra. Møt dronninga av tankesprang og forjagede ytringer.