torsdag 3. november 2011

"Aristoteles, Empedokles, Aeneas, Parmenides..."

Som en stor (men ikke helt klok) grusikal-karakter en gang sa: "Bücher, bücher!"



Men, og det er stort MEN: Forskjellig format, much?

V: Min
H: Kimmie sin



Ble bittelitt skuffa, for jeg likte den vesle tykke veldig godt. Innså dog fort at tynnere bøker er lettere å holde pene fordi du ikke trenger å brette permen så mye.

LES DISSE SERIENE. Og se Tanz der Vampire.

Propaganda? Jeg? Hørt sånt.

Hvis det var noen som ikke trodde meg da jeg sa at min lille pusekatt er den fineste i hele verden, så har jeg beviset her:


Never mind det mystifistiske vesenet ved sida av. Tror det er en slags snorkende alien eller noe sånt.

Når man har for mange bøker

Skulle begynne denne posten med å presentere årets Jack, men det viser seg at lille Sylvilel har prestert å ta bilde uten å ha minnekort i et kamera som ikke har internminne. Perfekt. Og alle fikk seg en god latter.
    Jack levde nemlig bare en dag, for han begynte å mugle oppi topplokket stakkars. Når hodet er den eneste kroppsdelen man har å skryte av er det ikke bare bare å miste det.

Om det korsettet man har på seg er aldri så mye et billig liksom-korsett, er det likevel ille å gå med det flere timer i strekk.
    Etter fem timer måtte jeg gi opp, for da begynte det å gnage meg på ryggen. Men alt i alt er jeg ganske imponert over både min egen utholdenhet og liksom-plastikk-korsett-tingen. Synes det er rimelig solid til å være et billig stykke satengbefengt "juks" med plastspiler. Sånn helt egentlig.
    Sminken kunne vært bedre, men jeg gjør som kjent alt i siste liten, og da må man forvente et resultat deretter.
    Ingen bilder, for ingen hadde tid til å ta bilde av meg. Meget skuffa.

Gjett hva!

Du hadde ikke trodd det var mulig, men jeg har faktisk fått tømt den aller siste eska med flytterot i dag - knappe fire måneder etter innflytting! SÅ stolt!

Med litt hjelp fra mamma skal jeg i morra bytte ut ei veldig gammel, medtatt og uskjønn bokhylle med denne:


Og da skal alt dette


til slutt se ut som dette

For å se porno for bokelskere, klikk på bildet

Eller det skal i hvert fall se litt bedre ut enn det gjorde.
    Og i den anledning har jeg brukt de tre siste dagene på å rydde og ommøblere. Dalek har hjulpet til hun også, lille kreket. For det meste med å angripe papirbiter og garntråder som har vært så uheldige å dingle fritt eller falle på golvet.

Kreativt sett leker jeg med tanken på å skrive en adventskalender, men det er kun hvis jeg får tid oppå all strikkinga. Men ja, jo, det kan bli mitt prosjekt for november. Behold my ambitious odyssey of self destruction. Neida, bare tulla.

Bable bable.

Hva mer?

Avslutningsvis, noen nyttige fakta om katter:

søndag 30. oktober 2011

This is Halloween!

Da har jeg sett "The Nightmare Before Christmas," bakt kake, kidnappa gresskar (det ene er på 10 kg!), og skåret ut ett av dem.

Lookzies:

Smaker blæsj


Dagens lærdom: Oreokake er komplisert. Og klissete. Og vanskelig å få til å se bra ut. Og tar lang tid.  Og du dør av blodpropp etter ett stykke. Men du dør lykkelig.

Mamma og Janne vekte meg med kjøkkenmaskin i gave i morges



What goes better with cake than a bit'o steampunk!
(Her er endelig et litt utydelig bilde av "korsettet" mitt)
Stekt gresskar lukter godt. Nei, jeg har ikke et gresskar i steikeovnen - jeg har et telys i gresskaret mitt.

I morra blir det utendørs gresskarskjære-workshop. Ti kilo gresskar - ikke faen om det kommer i nærheten av kjøkkenet mitt.

Noen som vil ha gresskarpai?
    Har lyst til å lage. Fant ei oppskrift i et DAMEBLAD av alle ting, Halloween-utgaven av Maison. Men det var omtrent alt av verdi som sto i det bladet.

Sjekka ordrestatusen på Amazon i dag, og fikk gode nyheter: To bøker sendt, en Skullduggery og en Parasol. Glede seg!

Tror til og med Dalek har begynt å lide av mørketidsdepresjon. Kattekreket har sovet i fire lange timer i strekk, og sitter nå på puffen og henger med øyelokkene. Kakebaking tar på, så jeg tror jeg skal følge det eksempelet.


Tchüs!

onsdag 26. oktober 2011

Regn og måne

Han såg seg sjølv i butikkvindauget. Håret krusa seg brunt og tjukt og vått på hove hans. Regndråpar rant sakte nedover andletet, nokon rant frå auga og var visst ikkje regndråpar likevel. Den svarte skinnjakka var slitt, lammeullsskjerfet var gulna, jeansane fulle av hol og Converse-skoa like så. Og alt var gjennomtrekt av vatn.

Så stereotypisk med skinnjakke og Converse, tenkte han. Det er det eg er. Eg er ikkje meir enn ein stereotyp frå ein kva slags som helst roman, som surrar rundt i regnet nedsenka i tunge tankar, og full av svarte hol i djupet av sjela.

- Du er meg ein nydeleg plante, nynna han stilt.

Viss han skulle sjå på seg sjølv utan spegel, såg han ein formlaus klump av svart materie, eller kanskje sølvskimrande, alt etter kva humøret hans bestemte seg for. Nokon gonger såg han ei djupt, kaldt fjellvatn, einsamt på toppen av verdas høgaste fjell, så kaldt at det botnfraus vinterstid og låg dekt av isflak hist og her på sommaren. Her kom det aldri folk og bada seg i det klåre, djupe vatnet, nei.

Men kanskje aller oftast såg han ein eld som klamra seg fast og prøvde å brenne på tjukke, våte vedkubbar. Desse vedkubbane tørka aldri, han syntes mest dei blei våtare og våtare somme stunder.

- Regn er så poetisk, sa han ut i lufta.

- Ein blir reint poetisk sjølv av regn.

Så snufsa han, og freista tørke både tårar og regnvatn ut or andletet. Best å la vær å bli sjuk.

Han var i nærheta av byparken no, og fekk auge på den då han runda hjørnet på ei murbygning. Dei tunge eikekronene dryppa tungt av regn når ein liten bris ruska litt i dei. Resolutt gjekk han og sette seg på ein benk rett under den største eika. Til helvete med helsa likevel, tenkte han.

Fram frå under jakka fiska han eit smykke. Anhenget var ein trippelmåne; nymåne, fullmåne og nemåne linja opp ved sida av kvarandre. Eit symbol på den paganistiske Gudinna, sjølve livskjelda. Dei tre månane symboliserte byrjinga og det reine, modninga og kjærleik, og endinga og visdom. Dei tre sidene av Gudinna: Jomfru, Moder og Volve.

Eit minne etter mor hans, som hadde praktisert heksekunsten aktivt. Han huska at ho ofte klaga på kor vanskeleg det var somme tider å være moderne heks, og måtte smile av bildane som viste seg i hovudet.

Sjølv hadde han berre tatt med seg trua på månen som eit symbol på livsfasane og reinkarnasjon. Og så klart kommunikasjonen med naturen rundt seg, det var noko han hadde i blodet.

Som alltid blei desse minna følgt  av dei mindre gode, som den dagen då faren hadde reist frå dei med orda: ”Forbanna vera dykk begge to, heks og hekseyngel!” Mora hadde prøvd å feie det av med eit halvgodt smil utan å lykkast, og sjølv hadde han vore akkurat gammal nok til å forstå tydinga av orda.

”Michael,” hadde ho sagt. ”Michael, guten min, du skal ikkje bry deg om far din, for han er eit av dei menneska som ikkje har det så bra med seg sjølv. Men du og eg,” sa ho – ”vi veit kva livet er, og kva alt i det har av verdi.” Hennar ustanselege motto: Alt i verda har lik verdi, og den verdien er stor.

Og så den dagen ho hadde døydd, av noko så trivielt som ein sportsbil i alt for stor fart. Om sant skulle seiast, så hadde vel ikkje sjåføren vore heilt sober heller. Michael hadde vore så forbanna, noko han framleis var. Som om å bli påkjørt av ein fyllik i sportsbil var ein død verdig ei andregrads heks i moderne tid! Og mora hans.

Nett som han satt og blei fylt av mørke, braut solstrålar fram gjennom den jerngråe himmelen. Regndråpane blei på sekundar omdanna til tusen små glitrande prisme, og han kjende den velkjende kriblinga av liv i seg. Noko så vakkert var nok til å sette litt mot i einkvan som helst.

Eg er kanskje ein typisk romanfigur, men ved alt i heile Verda, det er ikkje berre for jævlig bestandig.
Michael kjende elden blusse opp ein smule. Minna var akkurat det dei var: Minner. Haldepunkta hans no var han sjølv og livet. Ingenting å tapa og alt å vinna. Heimlaus eller ikkje, han måtte ta seg saman.

I same augneblink som han tenkte desse tankane, visste han med seg sjølv at han kom til å lande i gjørma med eit kjempeplask om ei stund, men han visste og at denne augneblinken var ekte og hardt tiltrengd.

Regnet sildra nedetter nakken og ryggen hans mens han gjekk gjennom parken og ut i gatene igjen. Det var ikkje mange bilane å sjå, seint som det var. Han stakk hendene djupt ned i lommane, og kvapp til.

Det han sto og fingra med i lomma på skinnjakka si var ein ru papirbete, og viss han ikkje tok absurd feil, var det ikkje einkvan papirbete. Han torde mest ikkje sjekke. Men jo: Papirbeten han hadde i lomma var blå og påprinta eit total og to nullar. Korleis hadde han kunna gløyme den! Korleis hadde nokon kunna miste den, kunne han vel også spørje. Men han håpa det var nokon som hadde råd til å miste den.

Tankar tok til å formast i hovudet hans, bildar. Eit vatn, ei hytte, ein nøkkel under ei trappehelle. Den hytta og den nøkkelen og den trappehella som ingen hadde visst at mora eigde. Var han uheldig, hadde nokon tatt hand om den på dei siste tolv åra. Men ikkje hadde den innlagt vatn eller strøm eller noko anna som bedde om betaling av rekninger. Bussbilletten var dyr, og han ville nok bli nøydt å gå ein bete. Ein god bete, faktisk. Men kva hadde han å tapa? Han fekk seg i alle fall ein fantastisk trimtur tilbake til byen igjen om ikkje anna.

Før han rakk og ombestemma seg, sette han kursen mot nærmaste bussterminal. Ei moglegheit han berre hadde drømt om på diverse tilfeldige overnattingsplassar hadde nesten slått han av føtene.

- No er eg meir romanfigur enn nokon sinne, mumla han.

- Ingen, og eg gjentar, ingen får vel ting så tilrettelagt for seg som dette.

Kjensla av at dette måtte vera for godt til å vera sant ville ikkje sleppe taket, men han nekta å høyre på den. Tvil var ein luksusting han ikkje kunne unna seg nett no.

Bussterminalen låg blåmala i enden av gata.  Materien var i ferd med å gå over til glitrande kvitt, og isen gjekk av vatnet.

Plutselig høyrte han ein lyd bak seg som umuleg kunne høyra heime nokon stad. Først eit smell som fikk glasa i butikkvindauga til å klirre, og dernest, ei hulking så sår som om sjølve hjartet skulle breste.
Michael kjende det som om all isen i heile verda kom dettande ned over fjellvatnet han såg i sitt indre. Han fraus fast på fortauet.

Ikkje snu deg, ikkje snu deg! ropte det inni han, men han hadde inga kontroll over si eiga vilje, og sakte som evigheita tok han bete for bete innover seg scenarioet lenger oppe i gata.

Ein grøn kabriolet forsvann rundt eit hjørne. Midt i vegen, like ved sida av eit lysande gangfelt, låg ei kvinne. Andletet hennar var utan trekk, og ein enorm bloddam på asfalten fekk stripene i gangfeltet til å lyse enda meir. Kroppen hennar var vridd i fleire forskjellige vinklar som ikkje er naturleg for ein kropp.

Strødd utover heile gata låg appelsinar, mjølkekartongar, eit Donald-blad, ein kål og nokre krydderglas, og Michael fraus heilt innerst i margen. Han kjende det mest som om frostrøyken måtte stå av han.

For akkurat nedafor kanten av fortauet, sto ein gut som kunne vere rundt fem eller seks år, og gret så skjerande at einkvan måtte kjenne seg dødsdømt og utan håp om framtid. Og det var det Michael gjorde nett no. Viss historia skulle gjenta seg på denne måten for all framtid, kva i helvete var det då å leva for?

Men så dukka ei velkjend stemme frå ein barndom langt borte opp i hove hans: ”Michael, no skal eg fortelje deg om månen. Vi plar ofte sjå månen som eit symbol på Gudinna, og på livet. Nymånen er det nye, reine og sterke, det som veks. Fullmånen er det som er fruktbart, det som står på høgda, og som elskar. Månen i ne er symbolet på noko vist og noko som ender. Og heile månesyklusen er eit framifrå eksempel på at noko blir til, når ein topp, og forsvinner igjen. Og nettopp dette er det som er så viktig å forstå: Ein forsvinn, for så å kome tilbake. Noko døyr, og ein står på terskelen til noko nytt, kor ein hiv frå seg det som stoppar ein, og tar med seg det ein har vokse på.”

Og Michael såg på den morlause guten ved fortauet, og kjende at elden åt grådig av veden.






tirsdag 25. oktober 2011

"Kvakk" sier anda

Se hva jeg fant!

(Du må ha Facebook for å åpne kilden)


Elsker sjangerfusion. Gail Carriger ruler.
ADVARSEL: Propaganda følger.
Les "The Parasol Protectorate!"

Endelig har jeg kommet i gang med skrivinga, og det beste med det er at det skjedde helt random! Som det som oftest gjør. Uansett: Jeg skriver igjen, hurra!
    Kanskje det hjalp å kjøpe seg ny, kul, vintage-aktig skrivebok. Den lukter godt og har mjuke permer. Og så er den lyseblå. Ikke akkurat favorittfarga mi, men fin. Nevnte jeg at den lukter godt? Har et par gode kulepenner som passer veldig godt sammen med papiret.
    All the little things in life. Nye skrivebøker er en av dem. Gode penner er en annen. Ei katt som vekker deg med å slikke hele ansiktet ditt så fort klokka ringer er vel en tredje. Ai haz cuddleeh cat.

Halloween om: 6 dager!

Oi, ja, jeg har visst fått korsettet som jeg bestilte. Erhm. Har ikke tatt bilde. Det ligger i skapet. Fint korsett. Lilla. Plastspiler (Hvorfor, hvorfor bestilte jeg ikke et med stål istedet!). Dum snøring. Burde fikses. Men fint korsett.
     Og fikk lov av sjefen til å kidnappe noen gresskar til trappedekor. Hail to the Pumkin King(s)!

Hvis man som meg bor på et sted som er dømt til å gjennomlide ei evig regnbyge og helst liker sofasporter, ta en titt på Kimmies "A Very Dark Gothic Tale of Vampiric Love" sammen med en god kopp te, et pledd, og - hvis du har tilgang på det - ei überkosete katt som kan varme beina dine.
    Nei, det er ikke Twishait-greier.

Egentlig burde jeg vært i seng nå. Kan ofte lønne seg å legge seg før ett når man skal på jobb kvart på sju. Men hva veit vel jeg, enkle sjel? Uansett har jeg ubegrensa tilgang på kaffe, så jeg - ja...
    Når jeg tenker meg om, kanskje ikke helt heldig likevel. Jeg har liksom ikke rare toleransen for koffein når det kommer til stykket. Kunne komme til å bite noen. Slapp av, jeg tygger ikke.

Jo, og så svømte jeg 1500 meter i dag!

lørdag 22. oktober 2011

Fuzzy moments pixelated

 Kanskje man skulle vurdere å begynne på julegaver. Then again, hva er det vel som haster?

Her kommer noen Dalek-bilder:


Zzznorkepus





"Why is there a stick in my face?!"


Pene puskelusken

"Get that camera away from me, now will you!"

"Dear God, if you even exist - you suck."

Invisible bike!



Fuzzy Dalek Ninja goes "EXTERMINATE!"...

... or - Swann Princess

Når jeg så blir rik igjen - det vil si neste gang lønningspengene triller inn på konto, har jeg bestemt at de skal trille ut til Amazon.co.uk sånn at de kan sende meg alle Skullduggery Pleasant-bøkene, samt alle Parasol Protectorate-bøkene i ei gigantisk, diger eske. Glede seg, hvem, jeg?

søndag 9. oktober 2011

Episkhet og greier

Jeg var fan av "Simon's Cat" allerede før jeg fikk katt sjøl, men nå holder jeg virkelig på å dø:



Dalek er den lille der. Jeg er den store. Simon er et spøkelse. Og det meste annet her er faktum.


Oppdaterte pynten litt:



Og lagde kjempefine Skrømteboksen:



Dalek drikker appelsinjuice. Og spiser epler. Og mais og tomat. Og prim. Dessuten sover hun på strikketøyet mitt, etter at hun har dratt det rundt hele stua.  Det er litt rart å ha katt.

Så slitsom det er å sette seg i skrivemodus etter å ha på bærtur så lenge! Jeg blir helt svett. I natt skreiv jeg omtrent tjue forskjellige korttekster uten noen som helst mening, for ikke å snakke om et langt blogginlegg jeg skrev mens jeg var på jobb. Post og slett. Kort prosess.
    Har også tatt fatt på et par av Kimmies skriveøvelser. Noen er ganske morsomme. De fleste er übervanskelige. Jeg er ikke særlig flink. Gir opp på forhånd kan du si. Dårlig uvane.

Heisann.



Enda et av Daleks merkelige påfunn. Kameraet er nå en del av bordpynten.

Men ja, det er gøy å skrive igjen. Hvis jeg vinner i Lotto skal jeg søke i Bø neste høst. Hvis ikke skal jeg gjøre desperate tiltak. Selge bilen eller noe (ja, særlig).
     Merker at når jeg først setter i gang er det vanskelig å stoppe. Det vil si, helt til det stopper av seg sjøl etter ei halv side. Er litt redd for automatskriving, for erfaringsvis ender det opp med reine tankereferater, noe jeg har fått for mange av. Og hvis jeg prøver å unngå det bryter jeg automatskrivingas første og eneste regel: Skriv uten å tenke. Det er litt problematisk det der.

Bestilte bok i går:

Glede seg.

Ingen tenner i postkassa ennå. Tror det er noe rart med posten min. Hvis jeg ikke har halluser. Hvis jeg rett og slett ikke får post da. Det er jo en sykdom det og: "Tom postkasse," liksom. Jeg er en så fæl person at Posten nekter meg gleden av å få post. Eller så har ingen tatt seg bryet med å sende meg noe. Det er alltid flere muligheter. Aller bunner i at jeg har gjort noe gæernt.
    Kanskje hvis jeg prøver å henge postkassen på postkassestativet...

                 åæøpn mmmmmmmmmqya

dALEK SIER: "hEI."

Nå skal jeg slutte å være ond og la dere få lov til å lukke bloggen min litt svint. Dinner time!



UPDATE 10/10: Ai haz teef!


Er desverre ikke så skummel, så jeg blir nok en veldig blid vampyr.



søndag 2. oktober 2011

The long lost update

Any news?

Vel, for det første er jeg endelig online igjen etter et par måneder uten internett. Tormented soul. For det andre har jeg konvertert til kattereligionen, og jeg har fått en Dalek i huset. Har endelig blitt ferdig med TARDISen (som jeg for øvrig begynte på i mai), samt gitt opp et prosjekt som jeg bestemte meg for at var stort nok som det var.
    Har blitt medlem på ICanHasCheezBurger (ADVARSEL: Hjernen din blir aldri den samme igjen), og samla opp litt ny selvtillit etter noen dagers meditasjon over høsten. Pwetty cuwlorz.
    Er nå ferdig med “Soulless” av Gail Carriger og skal stalke Kimmie for neste bok. Fikk “The last four things” i bygave av mamma, bok nummer to etter “The left hand of God.”  Paul Hoffman. Superspennende fantasytrilogi. Venter i spenning på bok nummer tre.
   
Halloween er bare en måned unna, og forberedelsene litt på etterskudd. Neste gang begynner jeg et år i forveien. Håper bare tenna kommer tidsnok.
    Kostymet er så å si i boks. Nå mangler jeg bare tenner og korsett. Steampunkvampyr i år. Jeg tror jaggu jeg skal få det til og. Siden jeg jobber kveldsvakt på Halloween kan jeg ikke ta den helt ut kostymemessig. Men litt kan man alltids pynte seg. Vampyrtenner er enkelt hvis man er en siste-liten-person lik undertegnede, og kan kombineres med nesten hva som helst alt etter smak og behag.
    Ellers er planen å kidnappe et par gresskar fra Ica og forvandle dem til en Jack (III?) og et spøkelse. En skal forskumle trappa hjemme, og en trappa utenfor kiosken. Heldige meg har en sjef som setter pris på spesielle ting (underforstått: Alt som kan tiltrekke kunder).



 
Og heldigvis for alle som regner Halloween på høyde med julaften begynner Halloween-kampanjene allerede 1. okotber. En måned i året har Nille et magnetisk kraftfelt som suger folk ubønnhørlig til seg. Man pynter jo hele desember. Hva er galt med oktober?

Å gå fra hundemamma til kattemamma krever tilvenning. Katter og hunder - ja, forskjellige. Katter sikler mindre, men hunder spiser ikke gardiner. Håper bare hun har lært såpass at de nye gardinene mine (til 200 kr lengda) overlever vinteren.
    Kattesand er dessuten et irriterende tilbakevennende problem. Jeg tror 75 % gjemmer seg i stuvsugeren, 10 % under kommoden, og resten i kattedoen. Har trolig støvsugd mer den siste måneden enn jeg vanligvis har gjort på et helt år.
    Heldigvis er kattespetakkelet et skikkelig sovedyr. Faktisk er det nesten umulig å vekke henne når hun sover skikkelig tungt.



Steampunk-ish smykke jeg fant på glitter.

Endelig ferdig med TARDIS. Dalek har skjønt rollen sin.



"Uh noez! Ai haz Dalek on mai hed!"





For en gangs skyld litt kule kampansjeskjorter. Ingen daglig luksus.

Høstsol.

Vampyrtenner: Vampfangs.com
Korsett: Loveburlesque.com
Oppskrift på gresskarutskjæring + maler: Pumpkin Carving Patterns

lørdag 27. august 2011

Sov godt, ungen min


All mitt hjertes kjærlighet følge deg - alltid.

onsdag 10. august 2011

En dag i kiosklivet

"En full og en super Keno," forlanger han uten å se opp.
    I hodet mitt dukker det opp et bilde av to Kenoer som løper rundt og setter fyr på bakgater mens de slamrer med søppelkasselokk. Fulle Keno har du ikke lyst å møte hverken en sein høstkveld eller andre kvelder. Seuper-Keno er ikke så mye bedre enn fulle Keno; bare litt blidere.
    "Ikke en edru en altså?" sier jeg, en vits jeg drar litt for ofte, og ler både nervøst og dumt mens jeg prøver så godt jeg kan å gjemme meg bak tippemaskinen.
Han ser kort opp og rynker munnvika så vidt, akkurat nok til at jeg føler meg så dum som jeg tror han synes jeg er.
    Kanskje ville du tro at jeg nå sto og ønska meg et hull i jorda. Et ti favner dypt hull fiks ferdig til bruk. Men jeg er av den morderiske typen, skjønner du. Aller helst ville jeg hoppa over disken i ett sprang, fresende og frådende med blotta hoggtenner, klar til å legge hendene rundt halsen på fyren.
    Men jeg fortsetter å smile og nikke, søtt om enn litt skjelvende. Ja, jeg vifter til og med kokett med lillefingeren. For er det noe jeg ikke liker, så er det konfrontasjoner.
    "Ha en fin dag da!" kvitrer jeg etter ryggen hans. Svaret jeg får er smellet fra døra.
    "Ja ja," knurrer jeg lavmelt.
    "Ha en absolutt forferdelig dag da."

Jeg hater humørløse kunder. Desverre er det alt for mange av dem på denne gudsforlatte molboplassen. Ikke misforstå. Det er sikkert fint her og sånn, bare det at klientellet her på kiosken for det meste består av den mindre begava prosenten av innbyggertallet. Eller kanskje jeg rett ogg slett ikke innbyr til hyggelig småprat. Ikke så rart, for jeg er jo litt folkesky (Underforstått: Jeg hater folkemengder.) Godt gjort å havne i serviceyrker 90 % av tida, ikke sant?

En haug med bøllefrø dukker opp og prøver å smiske til seg gratis pølse.
    "Fordi vi er så søte," sier han ene.
    Ikke sant?
    Jeg rister på hodet. Man skal ikke si det så mødrene deres hører, men hvis det overhodet var noe søtt ved noen av de trollene (troll er faktisk søtere) gikk det meg hus forbi.
    "Vi er verdensmestere," konstaterer den andre, som om det løste saken.
    "Jaha? I hva da? Å være søte?"
    Kollektiv headbanging. Øyenbrynet mitt hever seg skeptisk.
    "Tror du oss ikke?"
    Hodet mitt går sakte fra side til side.
    "Men du kan få kjøpe pølsa for ti kroner hvis du venter til to minutter på ti," sier jeg.
    Mumlerumle blant gangsterne.
    "Og hvor lenge er det til?"
    "To timer."
    Kollektiv misnøye. Så tar den frekkeste affære.
    "Da venter vi," bestemmer han, og gangstersauene setter seg brekende ned for å vente på ei rynkete baconpølse til ti kroner.
    Når klokka nærmer seg halv ti angrer jeg så intenst på forslaget, at jeg gir ham pølsa en halvtime før bare for å bli kvitt dem. Før vi kommer så langt har det vært både lån av telefon for tulleringing, vil-ha-ditt-skal-ha-datt, vil-ha-is-ja-den-eller-nei-heller-den-nei-forresten-den-tror-jeg-skal-vi-se-eller, pluss diskusjoner opp og ned på hvorvidt jeg kan gi fra meg pølsa gratis når jeg likevel må kaste den.
    Så forlater de endelig butikken, og siste-innspurt-før-stengetid-nå-fyller-vi-butikken-dere-minuttene er i gang. Det slår aldri feil. Ti minutter på ti blir butikken plutselig full av folk. Alle skal selvfølgelig leie film, handle snop, ha seg mat og så videre.
    "Bacon-cheese burger? Nei, det er nok for seint det nå. Baguette kan du få veit du. Pølse? Skal se hva som er igjen."
    To på ti:
    "Stengetid om tooo minutter!"
    "Ja visst, vi skal bare... ja, ja, skal bare finne... men du venter vel til... bare eeen liten ting i siste liten..."
    Syv over ti:
    "Alle sammen UUUT! NÅ!!! NEI, jeg GIDDER ikke å vente til du bare har fått leid deg en film jeg stengte for SYV MINUTTER SIDEN og jeg vil HJEM før det blir NATT så se til HÆLVETE å pell deg UT!!!"
    Folk er så respektløse. Hvis jeg skulle stått og tatt i mot alle siste-liten-kunder hadde jeg sikkert stått der ennå. Men hvem tenker vel på sånt, "vi må for Guds skyld bare få leid den filmen, til hælvete med henne om det komme flere kunder etter oss bare fordi hun ikke får låst døra (ønsker meg smekklås), så lenge vi får leid den jævla filmen vår!" Jeg har faktisk et par unger (hunder) som venter på meg hvis det er greit for dere.

Livet som MIX-ansatt er mildt sagt varierende. Noen ganger får jeg lyst til grine bare på grunn av hun søte gamle dama, eller han koselige gamle mannen, bare fordi de blir så takknemlige! Andre ganger får jeg lyst til å grine på grunn av den kollektive mangelen på folkeskikk. Kanskje ikke de beste omgivelsene for mine bipolare tendenser. Lurer forresten på om jeg kan ha Aspergers. Unnskyld hvis jeg har sagt det før.


Natta!