Viser innlegg med etiketten Universet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Universet. Vis alle innlegg

lørdag 31. januar 2015

Universet har sans for ironi


Kilde
Visste dere at Tove Jansson, skaperen av Mummitrollet, har hundreårsjubileum i år?

Det visste ikke jeg. Tenk dere da den kilende fornemmelsen jeg fikk da jeg oppdaga dette innlegget, etter å ha tilbrakt den siste uka med å glane på gamle Mummitrollet-episoder fra NRK. Facepalm anyone?

Det begynte med at min forhenværende romkamerat Mia kom på overnattingsbesøk. Vi gjorde som vi pleier; spretta ei flaske vin, brygga litt kaffe, sjabba litt, spiste litt sjokolade. Mens vi drev å leita etter en film til kvelds, fant jeg plutselig et par dvd-er med Mummi-episoder.

Kjenner jeg Mia rett var nok Tove Janssons hundreårsjubileum et godt insentiv da hun utbrøt at hun ville se Mummi, men det veit jeg ikke hundre prosent sikkert.

Vi så iallefall seks episoder på rappen, og la en semi-plan for roadtrip til Mummiland (Jada Kimmie, du er innbefatta).
  Seinere surfa jeg litt rundt på Youtube og fant nesten hele serien. Gjett hva jeg har gjort etter jobb.

Kilde
Det er gøy å gjenoppdage barneminner. I dette tilfellet ikke bare fordi det er en gammel link til barndommen, men fordi det har så høy artistisk verdi. Tove Jansson illustrerte Tolkien og Lewis Carroll. Hun var den første store nordiske serieskaperen. Hun tegna Hitler som en liten baby som ble mata med kake av andre store verdensledere. Hun var full av livsvisdom. Hun skrev og illustrerte og bygde opp Mummiverdenen helt selv.

Det jeg setter mest pris på er tidløsheten og de mangfoldige dimensjonene i Mummifortellingene. De er både skumle, morsomme, underholdende og lærerike, sjøl for en voksen (ikke at jeg påberoper meg å være en sånn en). I en alder av 24 får jeg fortsatt noe igjen av å glane meg gjennom timesvis med Mummi. Hufsa er fortsatt DRITSKUMMEL. Og Snusmumriken er like AWESOME som da jeg var seks. Når jeg blir stor skal jeg bli som Snusmumriken.

Mest av alt gleder jeg meg til de episodene jeg aldri fikk se da jeg var lita. Det har vist seg å være ganske mange.




Kilde
EDIT'n shit: Tove Jansson hadde hundreårsjubileum i fjor. Noe som underminerer store deler av dette innlegget. Whoops. Meeen hun er jo ikke mindre fantastisk av den grunn!

onsdag 1. oktober 2014

En sånn dag



Noen ganger åpner jeg øynene og oppdager at jeg er omgitt av fantastiske folk. Jeg kjenner hvordan hjertet mitt prøver å kvele meg, hvordan munnen min er for liten til smilet som bygger seg opp, og hvordan alle verdenshavene kunne fått plass i meg akkurat da.


Noen dager er bedre enn andre. I dag er en sånn dag. I dag har jeg kaffe og ord, høstsol og venner. Universet er kanskje ikke mitt, men jeg får låne litt av det. I dag holder jeg det forsiktig mellom hendene, og lar gløden fylle meg med liv.










mandag 20. februar 2012

Observasjoner fra en misantrop

Energiske, overlykkelige, snusfornuftige mennesker irriterer meg. De får meg til å føle meg som en skikkelig taper. I dag er jeg misantrop og ser helst at alle jeg ikke liker opphører sin eksistens. Og det er mange.

Nok en gang er det jobben som gir meg hjerneblødning. Jeg liker virkelig ikke å stå sånn på display og være venner med alle, uansett hvor mange ganger jeg forteller hjernen at dette et jo mysigt. For jeg vil jo ikke være sånn , gud forby - hvis jeg har lov til å si det - nei, mine sosiale preferanser strekker seg bare ikke lenger enn til hunder, katter og kule særinger som moi. Og hvorfor skal jeg være nødt til å være en sosial kameleon, eller potet som noen så passende uttryktet det, bare fordi det er uhøflig å ikke like folk?
    Akkurat der skylder jeg på opphavet. Jeg husker fra jeg var lita at hver eneste feil jeg gjorde eller hadde måtte endres på - kjapt. Paradokslat nok var jeg verdens mest pefekte lille engledritt hver gang jeg gjorde noe bra, og fikk det vel dermed for meg at perfekt skulle man være, ellers kom man til helvete. Eller noe sånt.

Har dere merka at når man prøver å unngå øyekontakt med folk er det enkelte som i sin tur prøver å stirre fyr på trynet ditt? Hadde en sånn her i dag, en strik på godt nordnorsk, 17-18 kanskje, bøyde seg fram og ned og i sikksakk så jeg hadde lyst å spørre om  mora hans var slange.
    "Har jeg noe i trynet?" spurte jeg heller.
    "Nei - ?"
    "Da foreslår jeg at du glor på noe annet."
    Og vips: Tallerkenøyne blir UFO-er.

Jeg veit, jeg veit, man skal ikke fortelle kunden hva man mener om ham (i hvert fall ikke så han hører det), men av og til sprekker jeg. Slapp av, jeg har ikke mageplaska i punjbollen. Ennå.

En dose galgenhumor er visst det som skal til, kjenner jeg! Ingenting er som å sette universet opp ned på spissen av en kjempestaur og riste det litt. Litt hevngjerrig må man få være. Av og til.