mandag 31. desember 2012

In the end: 2012

Hver nyttårsaften får jeg den samme følelsen av å gå gjennom en dør. Du kommer ut på andre sida, og plutselig er verden helt fjern og fremmed, klar til å oppdages på nytt.

Før du kan gå gjennom denne døra må du vente på det riktige tidspunktet. Du begynner å lure på hva døra skjuler. Er det bra? Er det dårlig? Blir du bare stående på terskelen? Går du bakover? Går du framover? Hvor vil du havne?

Men så begynner du å tenke på det som førte deg hit; hvordan du kom deg hit, hva du tok med deg, hva du la fra deg, og det forundrer deg hva valg og tilfeldigheter kan gjøre. Og akkurat i det du nærmer deg en konklusjon, slår klokka tolv og bråttsjøen av nye valg og tilfeldigheter brøler seg inn i livet ditt og gir deg nok med å klamre deg fast.

I år har jeg mista en bestefar, jeg har mista en venn (i den mindre permanente betydninga av ordet), og jeg har mista en del av illusjonene mine. Men alt dette har bare fått meg til å tro enda fastere på godhet og mirakler, og det føles godt.

Jeg har lært en ting eller to; om meg sjøl, om andre, om å se, om å lytte, om å se sannheten i øynene og være ærlig med seg sjøl, om å ikke bare være egoistisk, om å ta mennesker for det de er, om å tilpasse seg, om å sørge, om å være glad, om å tro, om at ikke alle dager er like, men om å gi seg sjøl en sjanse likevel.



Året i bilder













































































Vårtegn - på nyttårsaften.


mandag 27. august 2012

Hundeliv?

Enkelte dager savner jeg hundekjørertilværelsen mer enn jeg kan takle. Etter at Odin ble syk har det ikke vært mye til hundeliv i noen annen form på meg heller. Misforstå meg rett, jeg har hatt den uventede glede av å gjøre meg bekjent med kattevesenet og det uransakelige vaner, og angrer ikke på det i det hele tatt. Men noen ganger - ja, da vil jeg bare ha dette:

Source
Source
Source
Source
Source

Selvfølgelig har jeg absolutt ingen baktanker meg å bevege kadaveret mitt nordover til Tromsø, hvor jeg håper at jeg skal få en liten fot innafor miljøet igjen. Om så bare ei tå.

Ja, nevnte jeg at jeg flytter til Tromsø? Om ei uke? Har allerede vært en svipptur oppom med flyttelass, og for å inspisere residensen (Sorry at jeg rapper uttrykket ditt, Camilla!), som er kjempekoselig og full av beboere like gærne som meg. Fire whovians under samme tak - kan det bli bedre? Vi har en TARDIS i kjøkkenvinduet. De har til og med lovet å vente på meg før de ser sesongstarten på Doctor Who til helga. Fine folkene!

Tromsø virka som en god ide da den først ble nevnt. I ettertid har det vist seg å være en eksklusiv sådan, for i Tromsø har de universitet, og på det universitetet går mange gamle skole- og klassekamerater fra fortidens dunkle kroker og andre steder. Og alt er bedre en der jeg bor nå. Ja, jeg forråder byen min. En stund. Jeg håper bare det er verdt risken. Jeg har enda ikke fått meg jobb.


søndag 19. august 2012

søndag 5. august 2012

Dyre dommere

Et fly tok en avstikker ned i et rør i en vei. Den veien var lang og tung.

Dette er en ansamling ord. Ikke betal oppmerksomhet til den. Det kan koste deg dyre dommer, og dommere er ikke kjent for å ta seg dårlig betalt. Betal heller en skinnende femtiøring til den som skrev dette, og studer hvordan hun studerer skinnet fra lyset i en glatt, ruglete overflate med stor interesse. Interessert?

Ikke kast bort tid. Kast den heller bakover. Bare ikke bort. Bort er så frustrerende. Frustrasjon kan leges. Ved hjelp av plaster og bandasje og antiseptika - ikke. Kanskje ved hjelp av tomme ord som blir til fulle ord som blir ustødige og ramler ned trappa, så noe eller noen må stø dem opp. Når de så står støtt til de igjen er edru, kan man kanskje tolke dem bedre.

Feiltolkning kan ofte føre til store mistolkninger. Unngå feiltolkning og mistolkning. Tolk i eget tempo. Tempo har ingenting å si. Si det du mener og trekk det tilbake siden.

Forstå det som er rett og rett det som ikke blir forstått. Rett og galt er individuelt og rettslig. Retten må nok betale hvis dommeren er ekstra dyr, så pass opp, ikke ned. Ned går flyet i røret, og fly som går ned kommer sjelden opp igjen. Bare sånn til ettertanke.

mandag 30. juli 2012

En tanke på nordnorsk

Burde æ tenk mæ om når æ gjør teng? Burde æ det, eller burde æ gjør som æ e, vær mæ sjøl? Æ veit ikkje. Det e så vanskelig. Æ har så vanskelig førr å fatte ka som e att og fram på norma og regla og politisk korrekthet i jakta på min egen identitet. Man ska vesst vær tru mot sæ sjøl, men tru om de som laga reglan veit det? Veit de at ungdomman tar livet av sæ i rein førvirring over rikets tilstand? Veit de at folk får hjernan sine spist opp innanifra, av tynne kroppa, flotte klea, treningstips og råd om veien tel den perfekte livsstil? Veit de at æ også neste ga opp? Og i så fall: Har de ikkje dårlig samvettighet? Det ville nu æ hatt.

"Veien te lykken" snakka de om i VG og Dagbla', interiørmagasina, romana og sladderblad. Førr å kom inn på den må du gjør sånn og sånn, spis det, kle på dæ det, hjemmet dett må se ut som det, og vess ikkje - vel, då har du bomma. Ute blant folk må du ta på dæ maska, sei og gjør det som e førrventa, uavhenging av ka situasjonen egetlig kreve. E det sånn det e å leve? Ska æ ikkje få sett som æ vil uten at nån ska rette ryggen min, krysse beina mine, legge håret mett flatt og ansiktet mett i perfekte folda? Vess tengan æ snakka om gjør folk ille te mote, ska æ ta hensyn eller ska de lukke øran? Eller begge dela? Eller kan vi faktisk akseptere kværanner sine forskjella?

Æ som trudde veien te lykken va åpen himmel, hundeglam rundt leirbålet, å bli høg på fresk luft. Har æ misførstått fullstendig? E det ikkje lenger individuelt ka som gjør en lykkelig?

Æ sku ha likt å sett de prøve å overholde alle reglan; de som veit at det ikkje går, som sett og ser ned på og flir dumt te oss småfolk som ikkje veit bedre. Æ sku ha likt og sett at de fekk trekt sin egen mannskit nedover hauet - den som de prøva prakke på oss andre. De her som prøva å vis oss veien te lykken - har de i stedet sendt oss på bærtur?


onsdag 18. juli 2012

Min verden

Noen dager tror jeg at jeg kan alt. Dagene etterpå tror at jeg er en idiot. For det meste tror jeg at jeg er en  idiot. Som oftest håper jeg at jeg har et skjult dyp inni meg, sånn som heltene i Disneyfilmene, at en dag skal jeg få mitt sannhetsøyeblikk. Hva?

Jeg er drømmer, ikke realist.

Jeg ser på alle de flinke, talentfulle menneskene rundt meg, så fulle av skjønnhet på innsida, sammenligner meg med dem, og fatter ikke hva jeg skulle ha å stille opp med. Drømmer er jo bare tanker som ingen har satt ord på enda. Jeg er så redd for at jeg aldri skal klare det, for hvis jeg må gå og bære alt inni meg resten av livet, ja, da kommer jeg til å selvantenne.

Jeg har mistet en bestefar. En morfar. En sånn type morfarfar man ikke aner at man savner før han er borte, fordi han alltid har sittet der i stolen sin, med volumet på tv-en litt for høyt, og hatt rett i alt, selv om han tok feil. Og jeg har ikke fått sørge før nå, selv om han har vært død i tre og en halv uke, for midt oppi en familie med 16 andre som har et tungt tap å håndtere - da tenker man at man ikke har så mye å si.

Jeg klarer fortsatt å smile, kose meg, le, det er ikke det.

Det er de samme gamle monstrene under senga, som skremmer meg fra å fokusere, leve. Jeg har ingrediensene jeg trenger til ambisjoner, og så lager jeg bare graut av alt sammen. Det nytter liksom ikke å prøve nye oppskrifter. Graut er alt jeg kan, og graut er det det blir. Klart, jeg kunne prøvd å ta en sjanse. Stole på instinketne. Slutte å ta sorgene på forskudd.

Men det er som om jeg ikke forstår hvordan verden er satt sammen. At det er meninga at jeg skal være med i den. Jeg har så lyst, så lyst, men får det ikke til. Og så kommer det sånne klagesanger som dette, som får meg til å vri meg, til å ville brekke meg, spy, kveles.

Allikevel må jeg dele det med verden når alt jeg kan er å gråte.