mandag 13. februar 2012

Doktor, Dalek, garn og en gullfisk




Skofetisjen min gjør nok et innhugg i lommeboka...

Doktorskjerf!


Knitting Dalek.




Sov godt.

mandag 30. januar 2012

Kronisk

Kaffekoppen har velta, teen rent ut, det svir, det svir, vil skrike, vil hyle, slå, knuse, vil gråte, men latteren, det er den, det er den fortapte hysteriske lyden, og alt går tilbake, blir som det var, verden er her, hjernen bedøves, fargene visner, hat, hat, hat, du sklir og jeg ler, blodet ditt farger golvflisene, jeg smiler og tilbyr deg ikke så mye som et lommetørkle, du reiser deg, går, handa di drypper, jeg er gal, der, i øynene dine, men jeg ler, ler, ler, latteren, den lyden, singler i glass og knuser, bloddråpene på golvet, du snur deg utenfor vinduet, fliret mitt, klarer ikke stoppe, ryggen din blir borte, knærne mine, jeg faller og gråter.

lørdag 28. januar 2012

Ti tips til hvordan bli ei bitter gammel kjerring (eller kall)

1. Bli født. Har du klart dette er du på god vei mot det meste i livet.

2. Ha en drøm. Drømmer er essensielle hvis man skal klare å bli skikkelig bitter. Jo større drømmer jo bedre.

3. Voks sånn passelig opp. Bare fysisk, ikke mentalt. En viss umodenhet er viktig for det videre grunnlaget.

4. Stryk med glans. Vitnemål er for tapere. Klarer du å unngå dette vil du nå ditt første gjennombrudd. Du vet at du har mulighet til å ta en ny eksamen, og du vil nok føle presset. Ikke la deg friste. Da har du lagt hovedgrunnlaget.

5. Bli ansatt som kassadame. Nå starter moroa. Hvis du er en nysgjerrig og arbeidsom type vil du få mye ut av de to første ukene. Hvis ikke - len deg tilbake og furt åpenlyst. En forutsetning for å lykkes i denne jobben er å være misantrop.

6. Behold yrket ditt. Se drømmen du en gang hadde smuldre opp som tørr Marie-kjeks. Ettersom årene går vil rekkene av sure, ubehagelige, grinete, tverre, og direkte ekle kunder (like mislykkede som deg) få livslysta di til å synke hakkete og gradvis. De første månedene vil du klare å presse fram et falskt smil, men etter 40 år er du blitt en del av inventaret. Folk ville begynne å se rart på deg hvis du snakker.

7. Skaff deg katt. Seriøst, alle bitre gamle damer har katt. Du vil ikke være et utskudd i denne mengden!

8. Gå av med pensjon. Ta jakka og pensjonspengene (ikke glem å hamstre jobbrekvisita for de kommende månedene), gå hjem og sett deg i gyngestolen. Her får du dagene til å gå ved å klage over den lave pensjonen din, mens du tørker deg i ræva med stjålet Torky og knyter dine egne bleier med stjålne engangshansker.

9. Innse nederlaget - Del I. Når du ikke lenger har penger til husleia, og det er ikke nok kattemat igjen til både deg og katta, er det ikke annet å gjøre enn å krype til korset. Bare ikke kryp til feil kors for tidlig. Be om jobben tilbake. Gratulerer: Du har fast inntekt igjen.

10. Innse nederlaget - Del  II. Når du nå 90 år gammel og arbeidsufør (leddgikt, brukket lårhals, skeiv hofte, grå stær, gamle tarmer, KOLS, osv.) ligger på sykesenga bak disken og piper varer, vurder livet ditt nøye: Er du ikke bitter nok nå, blir du det aldri. Kryp til det riktige korset, og nyt forferdelsen i Allfaderens ansikt når han får se det sure oppsynet ditt.

fredag 27. januar 2012

"En kassadames betroelser"

"Du skal ha en klapp for at du er så flink med unger," sier hun.

    Etter praktisk talt å ha røska lommeboka med kattemotiv ut av hendene på gutten, strødd kronestykkene utover disken, og gitt ham den tomme lommeboka tilbake.
    "Er det du som skal ha den med sjokolade?" spør jeg og peker på marsinpangrisen til halv pris. Guttungen nikker så de platinablonde englekrøllene danser rundt frengete bollekinn.
   "Så heldig du er," smiler jeg.
   "Her er vekslepengene dine, værsågod."
   Han holder fram lommeboka, jeg slipper 2.50 ,- nedi.
   "Si takk til damen, da," kommanderer mor.
    Gutten hvisker et puslete lite "takk" før mor dytter ham avgårde foran seg ut døra.
    Et øyeblikk assosierer jeg til reklamene for "Unge mødre," og rister bildene ut av hodet. Her er det ikke jeg som er flink med unger, nei. Bare mor som skulle hatt et kurs i tålmodighet.

Som ekspediterende person bak disk er man rimelig priviligert av og til, synes jeg. Ikke alle tenker over at ekspeditører er mennesker, og dermed blir man en slags trygg og "ufarlig" person som det ikke er så viktig å holde fasaden for. Bare ved å stå bak en disk har man plutselig mistet ørene. Ikke alle er sånn, så klart, men mange er det.

Desverre må man også være vitne til en del uspiselige ting innimellom. Som sånne foreldre. Sånne som enten skriker frustrert til ungene sine i alles påhør, eller som gir dem alt de vil ha bare for å få dem til å holde kjeft. Eller som smiler unnskyldende til undertegnede, som for å si: "Beklager så meget altså, han er ikke helt god den gutten, ikke den skarpeste kniven nei, he he, nei, nei."
    Jeg hater dusteforeldre som ikke står for avkommet sitt. Litt som Anne Rice.

Til alle som har jobbet, eller per dags dato jobber bak disk ett eller annet sted, her er litt anbefalt litteratur:



Enjoy.

onsdag 25. januar 2012

Januar i bilder



Pass deg snø, her kommer Fuzzy Dalek Snotty Ninja!


Sånn pent vær har vi hatt.




Snømåkerunde 1.

Snømåkerunde 2.

Har du ikke lest, vet du hva du har å gjøre.
(Tips: Begynn med bok en)






Ninja.

Sylvis første tanke: "Jeg skalperte en mann i dag!"

Hvis man ikke har noe å smøre på en brent finger,
må man ikke brenne fingeren før man skal smøre baguetter.

Mannen vant 100 kroner. Coincidence? I think not.

tirsdag 24. januar 2012

Propaganda: "Gintaras"

En av mine gamle skrivekompiser Nicolai, debuterer med boka "Gintaras" senere i år, og i den anledning tenkte jeg å reklamere yderst litte grann.

"Gintaras er snart ferdig med videregående. Det er bare måneder igjen. Han er interessert i Aidas fra parallellklassen, en annen gutt. I Litauen er dette uakseptabelt. Noen fra klassen hans ser de to guttene sammen på et utested. Etter det blir månedene som gjenstår en stor prøvelse. En lærerinne ser hvordan Gintaras blir behandlet av noen av klassekameratene og tar affære. Hun ringer moren hans. Hun forteller at Gintaras er syk, at han er homofil. Lyden av telefonrøret som legges på er et smell.

Gintaras tenker at han må flytte fra landet for å kunne føle seg trygg. Han gjør som mange andre. Han flytter vestover. I hans tilfelle til Norge. Romanen illustrerer at det ikke kun er økonomiske faktorer som driver utvandringen fra de øst-europeiske EU-landene."


Boka er i hardback og vil koste 298 kr. I tillegg kommer porto på opptil 50 kr. Det er mulig å forhåndsbestille via mail: kolja1988@gmail.com

Se også nicolaissuperpop.blogspot.com.

mandag 23. januar 2012

"Happy New Year, Miss Sophie!"

Som Stating the Obvious-nissen sier, her har det ikke vært mye aktivitet i det siste. Delvis pga. latskap - delvis pga. - vel, andre ting.

La meg starte det nye bloggåret med å introdusere noe jeg nylig fikk introdusert, nemlig Kim Boekbinder (av Kimmie (Hodepine!)):



Filk (-ish)!

Har lyst til å putte inn bilder av ymse slag, men Ole Lukkøye har henta slegga si, og så skal det leses og sånt før sengetid. EXCUSES. I ABIDE BY.
    Synes virkelig jeg gjorde en god jobb med avspillertingen da - copy og paste kan være vanskelige å skille mellom og gi deg masse hodebry hvis du ikke passer deg.

Underholdningsfaktoren på jobb er ikke så aller verst. Folk har så mange måter å innlede en samtale på. I dag kom det ei dame bort til disken. Nevnte dame pleier å kjøpe bingobonger hver uke. Etter å ha utveksla høflighetsformaliteter spurte hun:
    "Har du bingobonger?"
    Et øyeblikk sto jeg bare og kikka på henne.
    "Eh, ja, det har jeg -?"
    Inni hodet mitt foregår det imidlertid dette scenarioet:


Jeg kikker påtatt tankefullt i taket, teller på fingrene

"Vel, vi hadde i forrige uke, uka før der, uka før der, og hele året før der igjen, men akkurat i dag har vi bestemt oss for at vi ikke vil selge bingobonger, og følgelig har vi dem heller ikke. Så du får pent komme tilbake neste uke!"

Smiler som en bare en ekte ekspeditrise kan


Jeg er slem, jeg veit. Tålmodighet er en dyd de desverre glemte å tildele meg ved fødselen. Noe som gjenspeiler seg i det faktum at jeg nå er lei av å blogge, og herved overlater dere til å filosofere over hvorfor ikke hele verden er pop-artister ennå:







- Hæppi nyttårsgjesp fra Sylvilel og Dalek!

lørdag 10. desember 2011

Brille og blomkålmysteriet - 6. desember

En liten butikk


“Hvem er så dere da?”

Begge to skvatt rundt.
Kamille hikstet.

“Uææ!” hylte Brille.

I døråpninga bak disken sto det noe som kunne ligne på ei gammel dame, men helt sikre kunne de ikke være, på grunn av mørket.

Knærne til Brille skalv. Han hadde mest lyst til å la dem gi etter, for dette var mer enn han taklet. Hvis noen hadde bedt ham om å holde et foredrag om heissjaktene i World Trade Center akkurat nå, i stedet for å løpe fra bøller og møte skumle gamle trollkjerringer, så hadde han takket ja på flekken.

Likevel tvang han knærne sine i en mer støttende stilling.

Kamille sto allerede i forsvarsposisjon, med brede bein og hendene på hoftene.

“Kan vi vel spørre deg om, det,” sa hun trassig, men Brille kunne høre ei skjelving i stemmen hennes.

“Å kjære vene!”

Dama bak disken klukket.

“Eh, unnskyld, men var det mulig å få litt mer lys her? Jeg tror jeg har knust brillene mine,” sa Brille høflig.

De kunne så vidt skimte at skikkelsen ristet på hodet.

“Og hvorfor ikke?” bjeffet Kamille, litt mer selvsikker nå som hun hadde fått pusten tilbake.

Dama hysjet på dem.

“Hv -”

Akkurat da hørte de Amibo-gjengen rase forbi vinduet. De kunne høre firkantgutten brøle ordrer til de andre mens han jagde dem framover som en flokk med sauer.

Begge stirret på skikkelsen i mørket en stund. Så hørte de et klikk fra en lysbryter. Et gult og vennlig lys bredte seg i rommet, nesten som smeltende smør.

Det som nå viste seg å være en middelaldrende dame med brunt hår, et rødt skjørt like stort som et sirkustelt, og et drømmende smil, vagget rundt på framsida av disken

Hun så på dem med fjernt blikk og gned seg på det ene eplekinnet.

“Gutten med brillene. Ja. Ja,” mumlet hun.

“Hva er det du babler om?” ville Kamille vite.

“Kamille!” irettesatte Brille.

Av og til kunne hun være så irriterende.

Kamille brydde seg ikke om ham. Hun fortsatte bare å stirre på dama med et blikk som sa: “Bare prøv å le av meg.”

Dama lo ikke. Hun ristet på hodet og blunket med øyene som om hun nettopp hadde våknet. Blikket gikk fra Brille til Kamille.

“Unnskyld meg,” sa hun, “jeg tenkte meg visst bort et øyeblikk.”

Så smilte hun som en gammel bestemor som nettopp har fått hyggelig besøk.

“Hvem er dere?”

Kamille åpnet munnen.

“Jeg heter Brille Frankengrein, og dette er Kamille,” skyndte Brille seg å si.

Munnen til Kamille smalt igjen. Hun snudde seg og skulte på Brille, som ignorerte henne. Til slutt la hun armene sint i kors, men sa ingenting.

“Eh - fin butikk.”

Brille støttet seg mot et gammelt skrivebord og børstet støv av frakken.

Dama var tydeligvis fortsatt litt omtåket, for hun gned seg i tinningene og stønnet.

“Åh, eh - hva? Takk kjære. Å for himmelens skyld, disse manerene mine, de forsvinner for meg støtt!”

Hun rettet seg opp.

“Mitt navn er Agata Molboe, velkommen skal dere være til min lille antikvitetsbutikk.”

Hun rakte hånda mot Kamillle, som sto nærmest. Kamille så ut som en terrier som nettopp hadde fått øye på rompa til postmannen. Agata lot hånda falle uten å fortrekke en mine.

“Antikviteter?” sa Brille interessert og satte brillene på plass.

Det venstre brilleglasset hadde fått en sprekk tvers over midten.

“Hva med alle urteplantene?”

På dette spørsmålet rødmet Agata litt.

“Vel, kanskje ikke bare antikviteter,” smilte hun.

“Jeg er Wiccaner, skjønner dere.”

“Vi-hvafforno?” spurte Kamille, som endelig hadde bestemt seg for å snakke igjen.

“Ei heks,” kremtet Brille.

mandag 5. desember 2011

Brille og blomkålmysteriet - 5. desember

En siste tanke


Denne teite bakgata tok jo aldri slutt! Hadde den virkelig vært så lang i stad?
   
Brille snublet etter Kamille.

   
“Kom igjen da!”

   
“Jeg holder på!” hveste Brille mellom sammenbitte tenner.

   
Hvorfor måtte det være så innmari glatt?

   
Han turte ikke snu seg for å se om apebøllene fulgte etter dem. Sjansene var store for at de gjorde nettopp det, og da ville et blikk bakover være dyrebare sekunder rett i vasken.

   
Med det samme han tenkte tanken, ble han truffet i bakhodet av verdens hardeste snøball. Det gikk som det måtte gå, og Brille gikk - for andre gang på én dag - på trynet i snøen.

    Nå er jeg ferdig, tenkte han.
Nå tar de meg, og så dreper de meg, akkurat som historiene sier.
   
For Brille trodde han visste hvem bøllene måtte være, nemlig Amibo-gjengen: Noen skikkelige råtasser som alle hadde droppet ut av skolen i femte ,og rømt hjemmefra. Ryktene sa de var så fæle at ikke engang mødrene deres savnet dem. Det kunne han godt forstå.

   
Blant de aller verste ryktene var det hvor de skulle ha kidnappet og torturert en lærer bare fordi de ikke likte faget han underviste i.

   
Noen trampet mot hodet hans. Eller sånn hørtes det i hvert fall ut. Det er ikke lett å høre alt i rett vinkel når man har ørene fulle av snø.

    Takk og farvel.
   
De kom til å trampe rett på hodet hans. De kom til knuse skallen sånn at hjernen sprutet utover fortauet og ble kråkemat i hele desember. Han håpet nesten at de skulle få tak i Kamille og så han slapp å lide alene.

   
Ei sterk hånd grep armen hans og dro ham på beina. Brille spyttet snø. Skulle de torturere ham i stedet?

   
“Hvorfor ligger du her? Du er håpløs!”

   
Brilles hjerte gjorde et kjempehopp.

    Kamille!
   
Det var faktisk Kamille. Aldri hadde han vært så glad for å bli kjeftet på.

   
Hun dyttet ham rasende foran seg og hveste mellom tennene for hvert dytt.

   
“
Kom - i-gjen!”
   
Brille ristet brillene fri for snø mens han ble dyttet, og satte dem på - og ble forferdet. Noe var galt med det venstre øyet hans!

   
Men det fikk han bry seg om senere. Fire illsinte bøller og en rasende Kamille fikk en mann til å prioritere.

   
Så han la på sprang, med Kamille hakk i hæl. Bak seg hørte de krasj og brak og sinte brøl ettersom bøllene tok innpå. Brille tok seg i å tenke at de ikke var særlig effektive jegere så mye bråk som de lagde.

   
Snøen hadde gjort klærne deres våte, og gjorde det dobbelt så tungt å løpe. Kreftene til Brille begynte å ta slutt, men Kamille lot ham ikke hvile et sekund. Og bra var det, for nå var ikke apenebøllene langt bak.

   
Etter å ha fløyet forbi en lastebil ved en vareinngang og sklidd gjennom fjell med snø, kom de endelig ut på åpen gate.

   
De to barna styrtet forbi en vinkende mann i lang frakk og stripete dress, og peilet seg inn på ei butikkdør som sto på gløtt. Det ble et hjernerystende rabalder da de ramlet inn, i form av en klump med viftende armer og bein.

   
Kamille var den første som fikk orden på seg. Mens Brille enda hostet støv og harket snø, holdt hun allerede på å se seg om.

   
Først og fremst la hun merke til hvor mørkt det var. Butikken var dessuten støvete, og veldig tom. Det vil si - tom for folk.

   
For ellers var den fullstappet: Veggene var fylt til randen med tørkede planter, krystaller, bøker, rare messingdingser og tredangser. De bøkene som ikke hadde hylleplass lå stablet i hauger rundt hele golvet. En sterk krydderlukt blandet seg med lukta av skitt som sikkert var hundre år gammel.

   
“Hvor er vi?” hostet  Brille. Han snakket til knærne sine igjen.

   
Kamille var opptatt med å studere det utrolig skitne vinduet. Ikke rart denne sjappa hadde mangel på dagslys.

   
“Sigøynerkvartalet,” tror jeg, mumlet hun fjernt.

   
“Det har du helt rett i, lille venn,” sa en stemme bak dem.

søndag 4. desember 2011

Brille og blomkålmysteriet - 4. desember

AN: Beklager plutselig replikkmessig hopp fra strek til anførselstegn, men forfatteren prøver ut "nye" metoder. Unnskyld!

*

En mann for sin brokkoli




Klang. Klang. Klang. Klang.
    
En brun bestefarsklokke uten farge sendte fire tunge ekko rundt i hallen. Lyden ble dempet av tre digre persiske tepper. Ei trapp med gullmalte trefigurer gikk opp i andre i en liten spiral.
    
Ned denne trappa kom det nå en mann. Ansiktet hans var konsentrert, som det gjerne er hos travle forretningsmenn som har mye å tenke på.
    
Det var en ganske stor mann, mørkhåret og kledd i dress. Han gikk og dro seg barten. Halvveis nede holdt han på å snuble fordi han tenkte så hardt.
    
“Off!” sa han bare, og glemte hele greia med det samme.
    
Han hadde nettopp fått telefon fra sin beste mann på brokkoliplantasjen i Bologna, Italia. Forretningene gikk ikke så bra for tida. En invasjon av muterte kålormer spiste opp avlingene. Uten avlinger kunne han ikke selge brokkoli, og når han ikke kunne selge brokkoli kunne han heller ikke tjene penger.
    
For tross alt var han jo en mann for sin brokkoli. Nå var bare spørsmålet: Hvordan skulle han bli kvitt kålormene fra andre sida av Europa?
    
Han ble forstyrret i tankerekka av sin kone; en hektisk dame som sjelden sto stille mer enn to sekunder av gangen og som kunne være veldig høylytt, noe mannen hennes syntes var veldig upraktisk.
    
“Kjære, har du sett Brille?” 
   
“Ikke siden frokost, kjære,” gryntet herr Frankengrein, og klødde seg i barten.
    
Mon tro om han kunne bruke sprøytemidler mot de små krypene?
    
“Men han skulle vært hjemme fra skolen nå,” klagde fru Frankengrein.
    
“Kanskje han er hos venninnen sin,” svarte herr Frankengrein.
    
Nei, det ville ødelegge brokkolien.
    
“Hm, kanskje. Burde jeg ringe fru Uhrt, tror du?”
    
Herr Frankengrein kikket opp.
    
“Tror du virkelig det er nødvendig?”
     
Var det noe han ikke likte så var det å forstyrre naboene unødig. Euphoria Uhrt var dessuten ikke en del av deres vanlige omgangskrets, selv om hun bodde rett ved sida av.
    
“Kanskje de har gått til torget for å se på julegrana,” foreslo han.
    
På en måte hadde han jo litt rett. Men ikke helt.
    
“Kanskje du har rett,” sukket fru Frankengrein.
    
Et øyeblikk så det ut til at hun hadde slått seg til ro med det. Herr Frankengrein ventet på at hun skulle gå inn i stua igjen så han kunne få fortsette med sitt.
    
Men fru Frankengrein var ikke den som hadde lett for å bestemme seg.
    
“Ville det være uhøflig på denne tiden, tror du?”
    
Akkurat på det visste ikke herr Frankengrein hva han skulle svare. I hans øyne var alle forstyrrelser som ikke hadde med forretninger å gjøre akkurat det: Uhøflige og forstyrrende.
    
“Øhm,” sa han bare.
    
“Men det kunne vært greit bare å vite,” mumlet hans kone til seg selv.
  
Noen ganger var det fint at også hun falt bort i egne tanker, syntes han.
    
“Vet du, jeg tror nok jeg ringer likevel,” sa hun til slutt.
    
Herr Frankengrein nikket høflig.
    
“Det er fint, kjære.”    
“Hva var nummeret igjen?”
“Det står i katalogen, kjære.”
 “Ja visst. Tror du fru Dahlen har husket invitasjonen vår i år?
 “Jeg vet ikke, kjære.”
    
Han ble stående på flekken til hun hadde forsvunnet inn i stua. Da han hadde forsikret seg om at hun faktisk ble der inne, og ikke kom susende ut igjen for å ta opp diskusjonen, rettet han seg opp og nikket fornøyd med seg selv.
    
Og så var det de kålormene.