tirsdag 24. januar 2012

Propaganda: "Gintaras"

En av mine gamle skrivekompiser Nicolai, debuterer med boka "Gintaras" senere i år, og i den anledning tenkte jeg å reklamere yderst litte grann.

"Gintaras er snart ferdig med videregående. Det er bare måneder igjen. Han er interessert i Aidas fra parallellklassen, en annen gutt. I Litauen er dette uakseptabelt. Noen fra klassen hans ser de to guttene sammen på et utested. Etter det blir månedene som gjenstår en stor prøvelse. En lærerinne ser hvordan Gintaras blir behandlet av noen av klassekameratene og tar affære. Hun ringer moren hans. Hun forteller at Gintaras er syk, at han er homofil. Lyden av telefonrøret som legges på er et smell.

Gintaras tenker at han må flytte fra landet for å kunne føle seg trygg. Han gjør som mange andre. Han flytter vestover. I hans tilfelle til Norge. Romanen illustrerer at det ikke kun er økonomiske faktorer som driver utvandringen fra de øst-europeiske EU-landene."


Boka er i hardback og vil koste 298 kr. I tillegg kommer porto på opptil 50 kr. Det er mulig å forhåndsbestille via mail: kolja1988@gmail.com

Se også nicolaissuperpop.blogspot.com.

mandag 23. januar 2012

"Happy New Year, Miss Sophie!"

Som Stating the Obvious-nissen sier, her har det ikke vært mye aktivitet i det siste. Delvis pga. latskap - delvis pga. - vel, andre ting.

La meg starte det nye bloggåret med å introdusere noe jeg nylig fikk introdusert, nemlig Kim Boekbinder (av Kimmie (Hodepine!)):



Filk (-ish)!

Har lyst til å putte inn bilder av ymse slag, men Ole Lukkøye har henta slegga si, og så skal det leses og sånt før sengetid. EXCUSES. I ABIDE BY.
    Synes virkelig jeg gjorde en god jobb med avspillertingen da - copy og paste kan være vanskelige å skille mellom og gi deg masse hodebry hvis du ikke passer deg.

Underholdningsfaktoren på jobb er ikke så aller verst. Folk har så mange måter å innlede en samtale på. I dag kom det ei dame bort til disken. Nevnte dame pleier å kjøpe bingobonger hver uke. Etter å ha utveksla høflighetsformaliteter spurte hun:
    "Har du bingobonger?"
    Et øyeblikk sto jeg bare og kikka på henne.
    "Eh, ja, det har jeg -?"
    Inni hodet mitt foregår det imidlertid dette scenarioet:


Jeg kikker påtatt tankefullt i taket, teller på fingrene

"Vel, vi hadde i forrige uke, uka før der, uka før der, og hele året før der igjen, men akkurat i dag har vi bestemt oss for at vi ikke vil selge bingobonger, og følgelig har vi dem heller ikke. Så du får pent komme tilbake neste uke!"

Smiler som en bare en ekte ekspeditrise kan


Jeg er slem, jeg veit. Tålmodighet er en dyd de desverre glemte å tildele meg ved fødselen. Noe som gjenspeiler seg i det faktum at jeg nå er lei av å blogge, og herved overlater dere til å filosofere over hvorfor ikke hele verden er pop-artister ennå:







- Hæppi nyttårsgjesp fra Sylvilel og Dalek!

lørdag 10. desember 2011

Brille og blomkålmysteriet - 6. desember

En liten butikk


“Hvem er så dere da?”

Begge to skvatt rundt.
Kamille hikstet.

“Uææ!” hylte Brille.

I døråpninga bak disken sto det noe som kunne ligne på ei gammel dame, men helt sikre kunne de ikke være, på grunn av mørket.

Knærne til Brille skalv. Han hadde mest lyst til å la dem gi etter, for dette var mer enn han taklet. Hvis noen hadde bedt ham om å holde et foredrag om heissjaktene i World Trade Center akkurat nå, i stedet for å løpe fra bøller og møte skumle gamle trollkjerringer, så hadde han takket ja på flekken.

Likevel tvang han knærne sine i en mer støttende stilling.

Kamille sto allerede i forsvarsposisjon, med brede bein og hendene på hoftene.

“Kan vi vel spørre deg om, det,” sa hun trassig, men Brille kunne høre ei skjelving i stemmen hennes.

“Å kjære vene!”

Dama bak disken klukket.

“Eh, unnskyld, men var det mulig å få litt mer lys her? Jeg tror jeg har knust brillene mine,” sa Brille høflig.

De kunne så vidt skimte at skikkelsen ristet på hodet.

“Og hvorfor ikke?” bjeffet Kamille, litt mer selvsikker nå som hun hadde fått pusten tilbake.

Dama hysjet på dem.

“Hv -”

Akkurat da hørte de Amibo-gjengen rase forbi vinduet. De kunne høre firkantgutten brøle ordrer til de andre mens han jagde dem framover som en flokk med sauer.

Begge stirret på skikkelsen i mørket en stund. Så hørte de et klikk fra en lysbryter. Et gult og vennlig lys bredte seg i rommet, nesten som smeltende smør.

Det som nå viste seg å være en middelaldrende dame med brunt hår, et rødt skjørt like stort som et sirkustelt, og et drømmende smil, vagget rundt på framsida av disken

Hun så på dem med fjernt blikk og gned seg på det ene eplekinnet.

“Gutten med brillene. Ja. Ja,” mumlet hun.

“Hva er det du babler om?” ville Kamille vite.

“Kamille!” irettesatte Brille.

Av og til kunne hun være så irriterende.

Kamille brydde seg ikke om ham. Hun fortsatte bare å stirre på dama med et blikk som sa: “Bare prøv å le av meg.”

Dama lo ikke. Hun ristet på hodet og blunket med øyene som om hun nettopp hadde våknet. Blikket gikk fra Brille til Kamille.

“Unnskyld meg,” sa hun, “jeg tenkte meg visst bort et øyeblikk.”

Så smilte hun som en gammel bestemor som nettopp har fått hyggelig besøk.

“Hvem er dere?”

Kamille åpnet munnen.

“Jeg heter Brille Frankengrein, og dette er Kamille,” skyndte Brille seg å si.

Munnen til Kamille smalt igjen. Hun snudde seg og skulte på Brille, som ignorerte henne. Til slutt la hun armene sint i kors, men sa ingenting.

“Eh - fin butikk.”

Brille støttet seg mot et gammelt skrivebord og børstet støv av frakken.

Dama var tydeligvis fortsatt litt omtåket, for hun gned seg i tinningene og stønnet.

“Åh, eh - hva? Takk kjære. Å for himmelens skyld, disse manerene mine, de forsvinner for meg støtt!”

Hun rettet seg opp.

“Mitt navn er Agata Molboe, velkommen skal dere være til min lille antikvitetsbutikk.”

Hun rakte hånda mot Kamillle, som sto nærmest. Kamille så ut som en terrier som nettopp hadde fått øye på rompa til postmannen. Agata lot hånda falle uten å fortrekke en mine.

“Antikviteter?” sa Brille interessert og satte brillene på plass.

Det venstre brilleglasset hadde fått en sprekk tvers over midten.

“Hva med alle urteplantene?”

På dette spørsmålet rødmet Agata litt.

“Vel, kanskje ikke bare antikviteter,” smilte hun.

“Jeg er Wiccaner, skjønner dere.”

“Vi-hvafforno?” spurte Kamille, som endelig hadde bestemt seg for å snakke igjen.

“Ei heks,” kremtet Brille.

mandag 5. desember 2011

Brille og blomkålmysteriet - 5. desember

En siste tanke


Denne teite bakgata tok jo aldri slutt! Hadde den virkelig vært så lang i stad?
   
Brille snublet etter Kamille.

   
“Kom igjen da!”

   
“Jeg holder på!” hveste Brille mellom sammenbitte tenner.

   
Hvorfor måtte det være så innmari glatt?

   
Han turte ikke snu seg for å se om apebøllene fulgte etter dem. Sjansene var store for at de gjorde nettopp det, og da ville et blikk bakover være dyrebare sekunder rett i vasken.

   
Med det samme han tenkte tanken, ble han truffet i bakhodet av verdens hardeste snøball. Det gikk som det måtte gå, og Brille gikk - for andre gang på én dag - på trynet i snøen.

    Nå er jeg ferdig, tenkte han.
Nå tar de meg, og så dreper de meg, akkurat som historiene sier.
   
For Brille trodde han visste hvem bøllene måtte være, nemlig Amibo-gjengen: Noen skikkelige råtasser som alle hadde droppet ut av skolen i femte ,og rømt hjemmefra. Ryktene sa de var så fæle at ikke engang mødrene deres savnet dem. Det kunne han godt forstå.

   
Blant de aller verste ryktene var det hvor de skulle ha kidnappet og torturert en lærer bare fordi de ikke likte faget han underviste i.

   
Noen trampet mot hodet hans. Eller sånn hørtes det i hvert fall ut. Det er ikke lett å høre alt i rett vinkel når man har ørene fulle av snø.

    Takk og farvel.
   
De kom til å trampe rett på hodet hans. De kom til knuse skallen sånn at hjernen sprutet utover fortauet og ble kråkemat i hele desember. Han håpet nesten at de skulle få tak i Kamille og så han slapp å lide alene.

   
Ei sterk hånd grep armen hans og dro ham på beina. Brille spyttet snø. Skulle de torturere ham i stedet?

   
“Hvorfor ligger du her? Du er håpløs!”

   
Brilles hjerte gjorde et kjempehopp.

    Kamille!
   
Det var faktisk Kamille. Aldri hadde han vært så glad for å bli kjeftet på.

   
Hun dyttet ham rasende foran seg og hveste mellom tennene for hvert dytt.

   
“
Kom - i-gjen!”
   
Brille ristet brillene fri for snø mens han ble dyttet, og satte dem på - og ble forferdet. Noe var galt med det venstre øyet hans!

   
Men det fikk han bry seg om senere. Fire illsinte bøller og en rasende Kamille fikk en mann til å prioritere.

   
Så han la på sprang, med Kamille hakk i hæl. Bak seg hørte de krasj og brak og sinte brøl ettersom bøllene tok innpå. Brille tok seg i å tenke at de ikke var særlig effektive jegere så mye bråk som de lagde.

   
Snøen hadde gjort klærne deres våte, og gjorde det dobbelt så tungt å løpe. Kreftene til Brille begynte å ta slutt, men Kamille lot ham ikke hvile et sekund. Og bra var det, for nå var ikke apenebøllene langt bak.

   
Etter å ha fløyet forbi en lastebil ved en vareinngang og sklidd gjennom fjell med snø, kom de endelig ut på åpen gate.

   
De to barna styrtet forbi en vinkende mann i lang frakk og stripete dress, og peilet seg inn på ei butikkdør som sto på gløtt. Det ble et hjernerystende rabalder da de ramlet inn, i form av en klump med viftende armer og bein.

   
Kamille var den første som fikk orden på seg. Mens Brille enda hostet støv og harket snø, holdt hun allerede på å se seg om.

   
Først og fremst la hun merke til hvor mørkt det var. Butikken var dessuten støvete, og veldig tom. Det vil si - tom for folk.

   
For ellers var den fullstappet: Veggene var fylt til randen med tørkede planter, krystaller, bøker, rare messingdingser og tredangser. De bøkene som ikke hadde hylleplass lå stablet i hauger rundt hele golvet. En sterk krydderlukt blandet seg med lukta av skitt som sikkert var hundre år gammel.

   
“Hvor er vi?” hostet  Brille. Han snakket til knærne sine igjen.

   
Kamille var opptatt med å studere det utrolig skitne vinduet. Ikke rart denne sjappa hadde mangel på dagslys.

   
“Sigøynerkvartalet,” tror jeg, mumlet hun fjernt.

   
“Det har du helt rett i, lille venn,” sa en stemme bak dem.

søndag 4. desember 2011

Brille og blomkålmysteriet - 4. desember

AN: Beklager plutselig replikkmessig hopp fra strek til anførselstegn, men forfatteren prøver ut "nye" metoder. Unnskyld!

*

En mann for sin brokkoli




Klang. Klang. Klang. Klang.
    
En brun bestefarsklokke uten farge sendte fire tunge ekko rundt i hallen. Lyden ble dempet av tre digre persiske tepper. Ei trapp med gullmalte trefigurer gikk opp i andre i en liten spiral.
    
Ned denne trappa kom det nå en mann. Ansiktet hans var konsentrert, som det gjerne er hos travle forretningsmenn som har mye å tenke på.
    
Det var en ganske stor mann, mørkhåret og kledd i dress. Han gikk og dro seg barten. Halvveis nede holdt han på å snuble fordi han tenkte så hardt.
    
“Off!” sa han bare, og glemte hele greia med det samme.
    
Han hadde nettopp fått telefon fra sin beste mann på brokkoliplantasjen i Bologna, Italia. Forretningene gikk ikke så bra for tida. En invasjon av muterte kålormer spiste opp avlingene. Uten avlinger kunne han ikke selge brokkoli, og når han ikke kunne selge brokkoli kunne han heller ikke tjene penger.
    
For tross alt var han jo en mann for sin brokkoli. Nå var bare spørsmålet: Hvordan skulle han bli kvitt kålormene fra andre sida av Europa?
    
Han ble forstyrret i tankerekka av sin kone; en hektisk dame som sjelden sto stille mer enn to sekunder av gangen og som kunne være veldig høylytt, noe mannen hennes syntes var veldig upraktisk.
    
“Kjære, har du sett Brille?” 
   
“Ikke siden frokost, kjære,” gryntet herr Frankengrein, og klødde seg i barten.
    
Mon tro om han kunne bruke sprøytemidler mot de små krypene?
    
“Men han skulle vært hjemme fra skolen nå,” klagde fru Frankengrein.
    
“Kanskje han er hos venninnen sin,” svarte herr Frankengrein.
    
Nei, det ville ødelegge brokkolien.
    
“Hm, kanskje. Burde jeg ringe fru Uhrt, tror du?”
    
Herr Frankengrein kikket opp.
    
“Tror du virkelig det er nødvendig?”
     
Var det noe han ikke likte så var det å forstyrre naboene unødig. Euphoria Uhrt var dessuten ikke en del av deres vanlige omgangskrets, selv om hun bodde rett ved sida av.
    
“Kanskje de har gått til torget for å se på julegrana,” foreslo han.
    
På en måte hadde han jo litt rett. Men ikke helt.
    
“Kanskje du har rett,” sukket fru Frankengrein.
    
Et øyeblikk så det ut til at hun hadde slått seg til ro med det. Herr Frankengrein ventet på at hun skulle gå inn i stua igjen så han kunne få fortsette med sitt.
    
Men fru Frankengrein var ikke den som hadde lett for å bestemme seg.
    
“Ville det være uhøflig på denne tiden, tror du?”
    
Akkurat på det visste ikke herr Frankengrein hva han skulle svare. I hans øyne var alle forstyrrelser som ikke hadde med forretninger å gjøre akkurat det: Uhøflige og forstyrrende.
    
“Øhm,” sa han bare.
    
“Men det kunne vært greit bare å vite,” mumlet hans kone til seg selv.
  
Noen ganger var det fint at også hun falt bort i egne tanker, syntes han.
    
“Vet du, jeg tror nok jeg ringer likevel,” sa hun til slutt.
    
Herr Frankengrein nikket høflig.
    
“Det er fint, kjære.”    
“Hva var nummeret igjen?”
“Det står i katalogen, kjære.”
 “Ja visst. Tror du fru Dahlen har husket invitasjonen vår i år?
 “Jeg vet ikke, kjære.”
    
Han ble stående på flekken til hun hadde forsvunnet inn i stua. Da han hadde forsikret seg om at hun faktisk ble der inne, og ikke kom susende ut igjen for å ta opp diskusjonen, rettet han seg opp og nikket fornøyd med seg selv.
    
Og så var det de kålormene.

lørdag 3. desember 2011

Brille og blomkålmysteriet - 3. desember

En nevenyttig frøken


I en bevegelse kastet Brille seg rundt, landet pladask på rompa, og fikk se Kamille slå løs på den største og mest firkantete av de fire mest gigantiske guttene Brille hadde sett i hele sitt liv. Han kjente et lite elektrisk sjokk i magen. De måtte være niendeklassinger, minst!
    
Kamille hang og dinglet fra jakkekragen, høyt opp i været.

- Hva har vi her da? gliste firkantgutten.

- Slipp meg, din gorilla!

 Det at han var tre ganger så stor som henne så ikke ut til å plage henne i det hele tatt. Hun overså galant den lille detaljen at han kunne kaste henne flere lysår av gårde.

 - Din digre elefant av en hvalross! Din…

 - Ikke ert ham Kamille, vær så snill!

 Brille skalv, men visste ikke om det var av redsel eller raseri. Uansett kjente han den store munnen til Kamille alt for godt.

 - Ei tepotte, hæ?

Firkantgutten flirte rått.

 Bøllegjengen - som besto av en trekantet og en oval gutt, og en som lignet litt på et parallellogram - brølte som aper. Og det kunne man egentlig forstå, siden de så ut som aper.

 - Best vi ikke knuser den.

 Såpass kan du altså, tenkte Brille. Moren til Kamille var ekstremt glad i te. Ikke annet å vente at hun hadde kalt opp datteren sin etter en av de mest berømte urtene som fantes.

 Kamille dæljet løs på guttens underarm, så hardt at Brille var sikker på at det måtte gjøre vondt, uansett hvor mye den firkantede apa prøvde å skjule det.

 Men selv om Kamille var sterk, kunne hun ikke hamle opp med en hel geometrisk apeflokk alene. Og selv om Brille var smart, var han ikke mye tess mot disse typene. Eller vent nå litt. Var han ikke?

Slosskamper var noe Kamille hadde lang erfaring med. Dessverre for henne hadde hun en lei uvane med å velge seg mer enn overlegne motstandere. Og hvis Brille ikke husket helt feil, endte det alltid med at hun måtte bruke sitt hemmelige våpen.

 Bare synd at Kamille var opptatt. Ikke kunne han rope til henne, for da ville de andre skjønne tegninga med en gang.

 Nå gjaldt det å tenke fort. Kamille kunne holde ut i det uendelige hvis kampen var spennende nok, men hun kjedet seg lett. Og med denne utviklinga ville det skje ganske snart, trodde Brille.

 Han kastet et blikk bortover gata. De måtte være i en bakgård, for søppelbokser, sykler og digre esker sto stablet bortover fortauet.

 Tannhjulene knirket oppi hjernen.

 Kjære Gud, som ikke er viteskapelig bevist og som jeg ikke en gang vet om jeg tror på, vær så snill…
 Uten å tenke mer på alt som kunne gå galt, la han på sprang. Brille fikk sånn fart at han slo haka mot det ene kneet til firkantgutten da han kastet seg rundt knærne hans. Akkurat da ble Kamille lei og slo til. Hun bet den firkantete, apeaktige gutten så hardt i tommelen, at han satte i et skrik og slengte henne rett i bakken.

 - Små drittunger! brølte han.

 - Ta dem!

 De digre apebøllene hadde visst trodd at sjefen deres skulle fikse biffen, for det tok litt tid før de skjønte at han ville ha dem til å gjøre noe.

 - Så få rævva i gir og ta dem da!

 Brille hadde mistet taket, og glad var han for det. Gutten trampet og sparket etter dem mens de lå og kravlet som små maur som prøvde å komme unna et forstørrelsesglass.

Samtidig som hun hoppet på beina, røsket Kamille tak i armen til Brille og dro ham etter seg.

 - Nei, denne veien! peste Brille.

 Han halte henne inn bak en eskestabel som måtte være nesten to meter høy.

 - Tror du virkelig ikke de vil finne oss? glefset Kamille.

 - Joda, men hysj nå.

 Brille hadde ikke tid til å krangle med henne. Apebøllene var ikke langt bak, ettersom de hadde dobbelt så lange bein som han og Kamille til sammen.

 - Gjør deg klar, hvisket han til henne.

 - Til hva?

 Et par mistenksomme øyne boret seg inn i ham.

 - Bare gjør som jeg sier!

 Så virket det som det gikk et lys opp for Kamille. Hun gliste.

 - Aye aye, kaptein.

 Begge to lente ryggen mot veggen bak seg.

- Klar? hvisket Brille.

- Nå!
 
De dyttet fra mot veggen og sparket til eskene alt de klarte. Selv om eskene var tomme, var de våte og dermed tunge. Men Kamille hadde siktet høyt da hun dyttet, og nå gjorde Brille det samme. Esketårnet begynte å rase. Både den ene og den andre veien.
   
Brille så hva som holdt på å skje.
   
- Kamille - løp!

fredag 2. desember 2011

Brille og blomkålmysteriet - 2. desember

En vintergrønnsak


Kvalmen bygde seg opp et sted i magen på Brille. Sakte men sikkert krøp den oppover, til den bestemte seg for å sette seg fast øverst i halsen. Han måtte svelge minst en million ganger, svetten frøs fast i hårrøttene, hele verden begynte å gå i sirkel.

Kamille…
   
Tenk om hun hadde blitt bortført av aliens! Tenk om de gjorde smertefulle eksperimenter med hjernespisende biller og nåler og kniver og… Eller tenk om det var en gal øksemorder som gikk rundt og kidnappet ti år gamle blonde jenter for å halshugge dem! Dessuten hadde han hørt de voksne snakke om barnemishandlere som gjorde fæle ting med småjenter. Akkurat hva slags fæle ting var han ikke sikker på, men han antok at det ikke bare var aliens som kunne bruke hjernespisende biller.
   
En klatt med snø traff ham i hodet. Han reiste seg forvirret. Hvordan hadde han havnet på bakken? Verden hadde gitt seg med å snurre rundt, men han var fortsatt litt kvalm.
   
Så flaut. Aliens? Øksemordere? Hvordan kunne han være så dum? For noe tull! Aliens fantes vel ikke. Det var ikke likt ham å komme med så uvitenskapelige teorier.
   
Det Brille ikke tenkte på, var at når mennesker blir forferdelig redde, har de en tendens til å glemme hvordan man tenker fornuftig. Uansett hvor smart man vanligvis er.
   
Vel, aliens fantes ikke, og han så ikke noe blod, så noen øksemorder var det garantert ikke. Men det kunne godt være en kidnapper som torturerte små jenter. Best han kom i gang med letinga før det var for sent.
   
Siden fotsporene på bakken var alt han hadde å gå etter, var det ikke annet å gjøre enn å følge dem. Han surret Kamilles skjerf rundt halsen så han ikke skulle glemme det og slippe det på bakken hvis han måtte handle raskt.
   
Akkurat hva det skulle innebære hadde Brille ingen ide om. Teknisk sett var det vel grenser for hva en ti år gammel gutt kunne gjøre mot en livsfarlig kidnapper, men det ville han ikke tenke på.
   
Sporet ledet ham inn i en sidegate. Det var blitt nesten mørkt ute, og personen foran ham var bare en mørk skikkelse mot det svake dagslyset.
   
Brille prøvde å smyge seg lydløst langs veggen på det han trodde måtte være en butikk. Hvis han bare kunne snike seg innpå skyggen, så kunne han kanskje…
   
Men som sagt var ikke Brille noen atlet, og lydløs var derfor heller ikke en av kvalitetene hans. Et høy klang skjøt bortover gata da han sparket borti ei søppelbøtte. Skikkelsen snudde hodet.
   
Hvis han ikke hadde vært en gutt med veldig, veldig god oppdragelse, og skulle valgt et passende øyeblikk å banne på, ville det absolutt vært nå. Hvis han ikke hadde hatt veldig god oppdragelse, så klart. Og det hadde han jo.
   
Skyggepersonen hadde snudd seg helt rundt nå. Når han så nærmere etter, var den ikke egentlig veldig liten til kidnapper å være? Og det var faktisk noe merkelig kjent med den skikkelsen.
   
- Brille?
   
Den stemmen kjente han i hvert fall!
   
- Der er du jo!
   
Knærne kjentes da merkelig geléaktige ut? Og resten av kroppen føltes plutselig som en sekk med størknet betong.
   
Det var lettelse Brille følte. For det som kom løpende mot ham i full fart var en sky av langt lyst hår, som hadde åpenbar mangel på et grønt skjerf.
   
- Jeg trodde du hadde mistet ferten. Du er så treig! lo hun.
   
- Kom igjen, det er noe jeg må vise deg!
   
Kamille tok ham i hånda. Brille rødmet litt irritert, og skulle så gjerne ha protestert. Men han hadde mer enn nok med å holde seg på beina der hun halte ham etter seg.
   
- Du må se hva jeg har funnet!
   
Merkelig hvordan jenter har det med å høres ut som kvitrende fugler. Selv om Brille hadde kjent Kamille i fem år og var vant til det, hadde han allikevel noen ganger lyst til å stappe fingrene så langt inn i ørene som det gikk an.
   
Hun dro ham bort til stedet hvor han hadde fått øye på henne.
   
- Se! utbrøt hun.
  
Brille satte brillene bedre til rette på nesa mens han bøyde seg. Han studerte gjenstanden i snøen. Den var hvit og knudrete, med litt grønt her og der. Det var jo - men det kunne ikke stemme -
  
- En blomkål?
  
Han kikket opp på Kamille. Dette forsto han ikke. En blomkål her, midt i snøen, i desember?
   
Mer fikk han ikke tenkt over saken, før han oppdaget en stor skygge som hadde vokst over hodet på dem.

torsdag 1. desember 2011

Brille og blomkålmysteriet - 1. desember

Et par briller og et skjerf


Hvis det var en ting Brille hatet, så var det snø i nakken. Og hvis det var en ting han hatet enda mer enn snø i nakken, så var det smeltende snø i nakken. Og siden det ene aldri kom uten det andre, satt han - vel, teknisk sett lå han - altså der med ikke en, men to ting han hatet. Dette måtte være lykkedagen hans.
    

Hva kom moren hans til å si når han kom dryppende over det fine persiske teppet i inngangshallen?
    

For Brille bodde ikke i et vanlig rekkehus, eller småhus, eller kremmerhus, eller i ei leilighet, eller på en bondegård - nei, han bodde i et herskapshus. Og i herskapshus hadde man ikke en gang eller entre. Der hadde man inngangshall. Og var man så heldig at man bodde i et herskapshus med inngangshall, da likte man gjerne ting som ming-vaser og persiske tepper. 
Moren til Brille likte begge deler. Og hun likte ikke at teppene hennes ble våte.
    

Brille satte seg irritert opp og tørket snø av brillene. Så utrolig flaut at en aristokrat som ham skulle bli sett liggende på hodet i ei snøfonn på fortauet, som en hvilken som helst tiåring! Det hjalp ikke at snøfonna ved siden av lo så den ristet. Og til slutt hadde den ledd og ristet så mye at det ikke var ei snøfonn lenger, men ei lyshåra jente med knallrøde kinn, dekket av snø.
    

- Jeg skulle ønske du ville kutte ut det der, glefset Brille.
    

Jenta sluttet å le. I stedet satte hun opp et kattaktig flir.
    

- Nei men er det ikke selveste Sylvester Victorius Frankengrein!
    

Hun viftet et lysegrønt skjerf bort fra ansiktet og slo hånda for munnen, liksom forferdet. Brille fnøs.
    

For Brille het så klart ikke Brille på ordentlig. Ingen heter det, bortsett fra en dverg i et eventyr hvor prinsessa er dum nok til å ta i mot et eple fra ei skummel gammel dame. Men siden Brille var oppkalt etter faren sin, Sylvester Gregorius Frankengrein, var det lettere å kalle ham noe annet til vanlig. Og siden Brilles foreldre ikke var særlig oppfinnsomme, kalte de ham det første de kunne komme på.
    

Rød i kinnene bøyde Brille seg og lot som han børstet snø av ranselen som moren hadde insistert på at han skulle ha.
    

- Ikke kall meg det, mumlet han surt.
    

Jenta bare lo, sprang opp, og rakte ut ei hånd til Brille som fortsatt strevde med å reise seg. Han tok den litt motvillig, og ble dratt på beina så fort at han holdt på falle i den andre snøhaugen.
    

- Har du vært og sett på julegrana ennå?
    

Snøklumper dinglet fra det lange lyse håret hennes. Brille satte brillene bedre til rette på nesa.
    

- Nei, ikke ennå.
    

- Så kom da!
    

Hun var allerede langt foran ham, snøklumpene danset et stykke bak.
    

- Kamille, vent!
    

Som alltid ignorerte hun protestene hans, og for av gårde i en liten virvelvind av hår og puddersnø. Brille kunne ikke gjøre annet enn å prøve å holde følge. Først måtte han så klart ta igjen forspranget hun hadde på ham, og siden Brille aldri hadde vært noen atlet var det ikke bare bare.
    

Han konsentrerte seg om å ikke miste henne av syne. Der andre hadde muskler hadde Brille hjerne. Dessverre hjalp ikke noen av delene når man hadde med Kamille å gjøre.
    

Brille fulgte etter henne rundt et gatehjørne, og bråstoppet, pustende og pesende, som den store stygge ulven foran huset til smågrisene.
    

Hvor var hun blitt av? Han kunne ikke se henne noe sted. Torget der julegrana sto lå bare to kvartaler unna. Hvis han gikk dit ville han sikkert finne henne. Hun ville sikkert stå der og le og lage grimaser mens hun ertet ham for hvor treig han var. Hun gjorde alltid det. Helt siden de var fem år, da Kamilles familie flyttet inn i nabohuset, hadde hun gjort det.
    

- Bare gå og finn henne, sa Brille til knærne sine. For han var virkelig andpusten. Ikke hjalp det at lufta antakeligvis holdt femten minusgrader heller.
    

- Teknisk sett blir det feil å kalle det ei julegran, siden det bare er første desember i dag, mumlet han. Brille pleide å mumle sånne ting, når alle andre hadde alt mulig annet å tenke på enn teite faktaopplysninger om julegraner til feil tid.
    

- Bare to sekunder til, sa han til seg selv. Så skulle han gå og se etter henne.
    

Men Brille hadde en veldig merkelig følelse av at noe ikke stemte. Det var som en liten hard ball av noe forferdelig ubehagelig noe lå og gned seg mot innsida av magesekken, som om alt den tenkte på var å gnage seg et hull ut av magen hans.
    

Da han endelig hadde fått så mye pust tilbake at han kunne stå oppreist, begynte han å gå mot torget igjen.
    

Akkurat i det han rundet neste hjørne gjorde hjertet et byks så det smalt helt opp i pannebrasken. Han var dessuten nesten sikker på at tunga hadde stivnet og falt ned på bakken. I hvert fall lå det noe der som fikk ham til å tenke på spøkelser og troll og øksemordere og alle mulige slags grusomme ting på en gang. Han hadde nesten tråkket på det. I stedet bøyde han seg ned og plukket opp det lysegrønne skjerfet.

mandag 28. november 2011

Barnas høytid

November nærmer seg slutten, folk slår hverandre ned på kjøpesentrene, og kong Vinter, som bare har fått strødd om seg med bittelite nattefrost, prøver nå å ta igjen alt arbeidet på en gang.
    I mitt hode gjør alle strikkede julegaver seg ferdige sjøl. Middagen kommer tuslende hjem fra butikken, og kassa på jobb klarer seg uten kassadame (Les “En kassadames betroelser” av Anna Sam).
    Mitt ambisiøse adventskalender-prosjekt flyter rett inn i Word-dokumentet. Kjøkkenmaskina og steikeovnen fikser kakene, moppen tar seg en rundtur i stua (Jeg kunne vært en av gudmødrene i Tornerose), og katta fanger sin egen mat. I mens sitter jeg og nyter side opp og side ned av den første Skullduggery Pleasant-boka. Jeg har i hvert fall pynta.

Adventstida er min absolutte favoritt, men all orginga kan andre ta seg av. I år har jeg ikke en gang plass til juletre, så hva er vitsen?
    Ett pluss er at jeg er halvveis med julegavene allerede, og vi er fortsatt i november.
    Det slitsomme med desember er den tålmodigheta man må oppvise. Du tusler rundt i butikkene, ser ting du trenger desperat akkurat her og nå (for eksempel de fantastiske grønne skinnhanskene, eller et tredje sett med Ligretto-kort), og trekker fram plastkortet.
    Men på en eller annen måte har din kjære mor klar å snike seg inn i samme rom som samvittigheta. Hun sier høyt og tydelig: “Husk nå på at det snart er jul!”
    Til tross for tjue lange års erfaring med folk som ikke har peiling på hva du liker, sukker du og putter plastkortet tilbake på plassen sin. Du får heller bare håpe at butikkene ikke er utsolgt i januar.

Takk og pris for stearinlys og kongerøkelse, adventsstjerne, julestjerner, hundrevis av gode bøker, meksikansk krydderte og et sovende kattekrek. Og ei lillesøster som kommer på overnattingsbesøk. Og at bursdagen min faller innenfor neste friuke. Og Doctor Who-skjerfet som Kimmie glemte (som jeg kidnappa!) sist hun var på besøk.

Snart er tida her.


Stor snømannklem fra Sylvilel og Fuzzy Dalek Snow Ninja!


torsdag 17. november 2011

Store barn, større gleder

Jeg vet ikke hvorvidt jeg skal tørre å kalle det en treat, men her er i hvert fall et av mine beryktede tankereferater som jeg fant begravd på harddisken:


Så hvorfor ikke skrive barnebøker? Barn har det morsomt. Disney er morsommere enn romantiske actionkomedier, og folk som blir overkjørt av biler og reiser seg opp igjen i 2D er definitivt morsommere enn folk som blir splæsja. Og elsker jeg jo slap stick. Til en viss grad.

Verden er et lite men stort sted, fullt av millionvis med underverker, og jeg lurer på hvor mange som egentlig forundrer seg nå til dags.
    Ofte møter jeg voksne folk som har et slags kvasi-intelligent syn på ting, trygt forvissa om at de er de eneste fornuftige vesenene her i verden. Og jeg tenker: ”Joda, men de voksne folka har jo peiling de.” Før jeg innser at jeg sjøl inngår i den kategorien, og ikke har peiling i det hele tatt. Plutselig er verden et veldig skummelt sted.
    Noe så enkelt som oppvask kan bli et så tyngende ansvar at det fører til manisk depresjon. Jeg mener det faktisk. Shit happens.
    Hva skal man kalle det? Latskap? Men det er jo ikke det at jeg ikke liker å arbeide, tvert i mot! Det kommer bare virkelig an på hva jeg får ut av arbeidet; mestring eller total ydmykelse? Og i et serviceyrke, så er du nesten dømt til ydmykelse når du er en evigoptimistisk drømmer. Fæle folk kan prise seg lykkelige for at jeg er så feig som jeg er, for hvis tilfellet var annerledes hadde fæle folk hatt det fælt etter et sammenstøt med meg. Temperament, ladies.

Så er det den store drømmen, forfatterskap og berømmelse. Og en aldri så liten million i året kanskje. Men hva gjør man for å komme dit? Skrive bok, så klart, joda. Greit nok i teorien. Og folk gjør det jo, så det må jo være mulig. Hvorfor må det være så jævla vanskelig?
    En samtale mellom et nøkkelknippe og en gammel kasserolle burde kvalifisere både til nut job og tulling, men voksne folk må være voksne. Derfor kalles det barnebøker. Ingen tenker på at det er voksne som skriver dem. For barn, av voksne. Men ingen tør være barn lenger. Da må du i så fall ha en skrue løs. Kvalifikasjon 1: Bestått.
    Dessuten har man ofte med stereotyper å gjøre i barnelitteraturen. Stereotyper er jo som kjent fullstendig tabu nå om dagen - i stedet heller vi litt mer til den abstrakte livstragedien; liv som ikke er liv, men som er mer liv enn man skal ha det til. Ingen vil le, for alle vil være så sabla intelligente, samfunnskritiske, fordømmende og samtidig inkluderenede kulturelt sett. Hots and nots. Hvordan kan du være forfatter og motstander av kulturen, liksom?
    Oi. Tabu-ord der, liksom. Og hva skal de gjøre? Redigere det bort? I dagens sjokkerende radikale samfunn er det rart å tenke på hvor mange som tar anstøt av de simpleste ting. På en måte er det likevel forståelig.

Dette kan for eksempel stemples som et kvasi-intelligent kåseri, en artikkel om det moderne tabu-samfunnet, eller bare babbel. I teorien er det jo bare babbel fra en sinnsforvirra 20-åring med tilpasningsvanskeligheter. Det er så underholdene å tømme sitt eget hode noen ganger, at man ikke kan hjelpe for trangen til å tvinge det på verden. Man utfordrer seg sjøl og får igjen for det kan du si. Hvem kan vel motså det?

Den store drømmen er altså å gi ut barne- og ungdomsbøker. Og hvorfor? Fordi barn har det morsomt. Barn er kresne. Får man et barn til å le er man god. Får man seg sjøl til å le er man enda bedre.

Skrivelysta bobler over, men ideene glimrer med sitt fravær. For øyeblikket er denne udefinerte sjangeren det beste jeg kan få til. Samfunnskritisk? Jeg?
Ikke få meg til å le. Det mest samfunnskritiske jeg kan få til, er å si at håret til Jens Stoltenberg ser ut som den overkjørte katta til bestemora hans. Og han ruler Norge som en dass: ”Velkommen til verdens rikeste, mest egopatriotiske, alt-ikke-inkluderende jævla land da, dere!”
    Ja, jeg liker tydeligvis å rakke ned på Jensemann.
    Stolt av å være norsk? Nord-norsk kanskje. I hvert fall har jeg medfødt rett til å banne i store forsamlinger. Alle vil bemerke hvor søt jeg er og vifte det bort med: ”Jammen – hun er jo nordlending!” Helst ville jeg bodd i Tyskland. Det er nesten irriterende når hvert eneste mennske du møter ber deg passe opp for de løse skolissene dine.
    Okay, her kommer faktisk det samfunnskritiske: Norge er et fantastisk land, men ingen legger merke til det! Bunader, vafler, kysten, innladet – vi er så urbane, så amerikaniserte, så opptatt at hva resten av verden sier om oss. Norge har ingen integritet lenger! Her skal vi ta vare på kulturen, men det er den adopterte kulturen – og så USA som bare er en haug med knapt to hundre år gamle kolonier!
Mer enn det skal jeg ikke henge meg opp i temaet. Her er det kun snakk opp å få blåst ut litt frustrasjon og gamle kvasi-intelligente konklusjoner.


Back to real life: Warner Bros lanserer endelig den åttende og siste Harry Potter-filmen, kanskje unødvendig å nevne. Pluss det som i dag ble siste tilskudd til den allerede overdimensjonerte filmsamlinga mi:




Nå veit jeg at det ryktes at Warner kommer til å ta denne samleboksen av markedet, bare for å erstatte den med en enda mer ekstravagant utgave om ikke så alt for lenge, men ja. Er ikke typen som sitter og ser på ekstramateriell i timesvis, sjøl om jeg elsker Harry Potter aldri så mye. Så jeg fant ut at denne fikk holde. Dessuten er jeg alt for utålmodig!