Jeg
har hele verdener inne i hodet mitt. En verden her, en verden der, og
et kaos uten like. Noen ganger tror jeg at jeg må ha pådratt meg
særdeles alvorlige hjerneskader etter litt for mange møter veggen, for
tankebanene mine kan sammenlignes med hvordan et garnnøste ser ut etter
at katta mi har tatt seg av det. Og jeg har ingen måte å uttrykke det
på.
Det
føles som å være innesperra i sitt eget hode uten noen vei ut; hvor
skrikene mine når et ubehagelig antall decibel, som runger i et
kvadratisk bøttekott av betong. Jeg tror jeg er en millimeter fra å bli
gal, men jeg blir det aldri. Jeg lever ikke, jeg overlever. Det i seg sjøl er ikke noe liv. Noen ganger skulle jeg ønske jeg ville bli gal, bare for å få det overstått. Bare for å ha tatt et standpunkt.
Men nei. Nei, lille Sylvilels psyke er ikke så enfoldig enkel å ha med å gjøre. I stedet må jeg sloss med meg sjøl, overleve mine egne angrep, nesten hvert sekund på døgnet. Man er
sin egen verste fiende. Det fins ikke et mer effektivt fengsel enn ens
eget sinn. Er det rart jeg sov 15 timer hver dag for tre år siden? Nei.
Det er det ikke. Søvn er flukt. Jeg veit det ikke er sånn for alle. Jeg
er heldig. Var. Er. Var. Nå er det jo ikke halvparten så ille lenger.
Men
noen ganger har jeg dager. Dager da motet til å møte verden svikter og
jeg helst bare vil gjemme meg under dyna. Dager da man føler seg tygd og
utspytta, og hvert hjerteslag får øynene til å gå i kryss. Dager som i
dag, da jeg har lyst til å løpe hylende ut døra for aldri å snu meg
tilbake igjen.
Jeg er i kaos. Jeg er et kaos. Jeg kan ønske at jeg var en enklere person. Sterkere. Mye
sterkere. Det er som om jeg er blitt skapt kun med den hensikt å
observere, og så blitt tildelt evnen til å føle observasjonene på
kroppen. Men jeg er jo aldri en del av selve begivenheten. Det blir som å
si at skyggen av et hus fungerer like godt som huset selv.
Og likevel ville jeg aldri ha vært noen andre enn meg. Fordi jeg er bevisst, og reflekterer, og veit ting som jeg bare veit uten at noen har fortalt meg dem. Fordi jeg er og føler og elsker og sørger på en måte som bare jeg kan. Fordi jeg veit. Jeg veit så mye som jeg ikke får sagt, men jeg veit det likevel. "Å være eller ikke være." Å vite eller ikke vite. Noen ganger veit jeg mer om folk enn de veit om seg sjøl. Men jeg veit ikke hva jeg skal bruke den informasjonen til. Min store sorg.
Det jeg nå må lære meg er å jobbe med det jeg har til rådighet, heller enn å ønske meg ting jeg aldri kan få. Rettere sagt egenskaper jeg aldri kan få. Jeg må lære meg å bruke meg sjøl for det jeg er verdt i stedet for å sammenligne meg med andre. Og det er der jeg som regel møter veggen igjen.
Herregud, sjæl ass. Men det er vel på en eller annen måte noe i det de sier om at "sammen er vi sterke."
SvarSlettDet er en fin tanke. Samt at "i morgen er atter en dag," og det er helt utrolig hva noen timer søvn kan kurere.
Slett