Vampyræraen

Jeg som roser meg av å være en innbitt motstander av tenåringsvampyræraen irriterer meg litt over å innse at jeg er merkelig fascinert av vampyrer og vampyrlitteratur. Ikke så mye vampyrene og poplitteraturen i seg sjøl, men hvordan de har utvikla seg oppigjennom årene. Tror jeg. Kanskje.

    Hele greia begynte med at Kimmie introduserte meg for en av seriene hun holdt på med som sekstenåring. Jeg visste jo om vampyrer og at de var godt brukte stereotyper innenfor litteraturen, men ikke hvor mye innflytelse de faktisk hadde. Og for å være helt ærlig så ble det vel med en mild og useriøs interesse.
    Da jeg så fikk høre om Twilight – hvor populær den var og hvor mye Kimmie hata den – ble jeg litt mer nysgjerrig. Ja vel? Hva var så dette fenomenet?
     Men jeg tok meg ikke bryet med å faktisk lese den første boka før for ca. et år sia, først etter å ha sett filmen - som for øvrig fikk meg til å grine av latter:
    Edward står der dønn alvorlig, skuler mot Bella og sier:
    - Jeg skal vise deg hva vi vikelig er. Hvorpå han tusler ut av skyggene, inn i sollyset, og ganske enkelt gir seg til å glitre.

     Boka gjorde det ikke bedre. Ikke engang det faktum at jeg leste boka på engelsk gjorde det bedre. Om mulig ble det verre. Plottet består virkelig ikke av noe annet enn overdramatiserte kjærlighetserklæringer som haler ut tida mellom hver gang Bella gjør noe komplett idiotisk, som for eksempel å bli kidnappa av en fiendtlig vampyr. For ikke å nevne alle gangene Edward blir skildra me nøyaktig de samme svulmende adjektivene i løpet av et kapittel. Ærlig talt, det får da være måte på fan service.
    Tviler sterkt på at jeg noensinne kommer til å lese resten av bøkene. Ble jo tvinga gjennom film nummer to, men den ga ikke mersmak.

    Uansett: Sylvi oppdaga navnet Stoker. Rett av gårde på biblioteket bar det, og der ordna de så klart med det jeg ønska mest å stikke nesa mi i: ”Dracula” på originalspråket.
    Uheldigvis er ”Dracula” litt tung å fordøye på engelsk (prøv grammatisk forstoppelse), så det gikk ikke lenge før jeg ble lei.
    Men sia Kimmie har studert vampyrer sia hun var 15 og er landets sjølerklærte, uoffisielle vampyrolog, har hun fortsatt å gi meg inputs. Og jo flere fragmenter av informasjon jeg har klart henge meg opp i, jo mer har interessen vokst.
    Heldigvis har jeg for vane å ende opp med å få utført ideer jeg legger på hylla. Da attenhundretallsengelsken satt litt bedre, og jeg i fjor sommer endelig ble ferdig med ”Dracula” (etter å ha gått til angrep på den for tredje gang) var skaden skjedd.

    Nå sitter jeg faktisk og hengir meg til de litterære vampyrberømthetene, som ”Carmilla” av Le Fanu og John Polidoris ”Vampyren” (”The Vampyre”). Og jeg skal innrømme at, selv om ikke den romantiske og sjelekvalslidende, den aristokratiske eller monsterlignende vampyren akkurat appellerer til meg, interesserer de meg. Og jeg er litt fascinert av rovdyrvampyren (samt hemmelig fan av ”The Vampire Diaries”, men ikke si det til noen).

Så hah til meg, for der datt jeg av hesten min og ble en vanlig dødelig vampyrfan som resten av avskummet. La meg i det minste få lov til å skryte på meg at dagens vampyrtrend har niks og nada med det å gjøre, for interessen var vakt ei god stund før Twatlight så verdens rampelys.