Bibliofile bokormer sover ikke

Hvorfor er det alltid sånn at når jeg endelig har klart å gjøre unna to av fire lånte biblioteksbøker, går på biblioteket for å levere dem tilbake og tenker: "Jess, nå har jeg bare de to der igjen så nå har jeg full styr på sakene!", så kommer jeg alltid hjem igjen med minst tre nye bøker?
    For dette skjedde nemlig i dag. Igjen.

    Som vanlig sto jeg opp til en kopp te og noen boksider (for anledninga Alison Bechdels "Husfred - En tragikomisk familiehistorie"), satt lenge og vel og vurderte hvorvidt jeg skulle utstå kulda der ute eller ikke, og fikk til slutt overtalt meg selv til at det skulle jeg. Vikinger fryser nemlig ikke. De blir blå, før de ganske enkelt dør.
    Så jeg fikk raska på meg noen klesplagg og la i vei på de syv minuttene det tar å gå inn til byen. Vel nede på biblioteket fikk jeg lempa fra meg tre eksemplarer av min lastefulle lidenskap. Så langt alt greit.
    Men allerede hjemme i yttergangen hadde ideén om ei bok tatt form - Jack Londons "Ulveunden" (Jada Kimmie, jeg lånte den på norsk). Så jeg spurte dama i skranken etter den, og ble geleida bort til hylla hvor den sto. Og der begynte jeg å skyve ordenssamvittgheta foran meg sånn som jeg pleier.
    "Kan vel alltids gå greit med noen få småting til?" tenker jeg og tar fatt på seleksjonen.
    Tankene mine streifer skyldbevisst de to mursteinene som ligger å venter på meg hjemme i stua. I veska ligger tre nye av samme sorten og mumler for seg sjøl. Pussig. Jeg hadde da vært brennende overbevist om at veska skulle ha vært lettere nå?

Så jeg innser nå at jeg har et voksende problem: Biblioteksbokhaugen min blir aldri borte. Jo, også endte jeg opp med en ny korttekst i dag. Men den kan leses på "Skriblerier"-sida den.