Mye med mer, og livet etterpå...

Jeg er overraska over hvor positiv denne dagen egentlig har vært. Normalt går jeg rundt i en ganske så likegyldig state of mind, men ikke i dag.
For det første, så har det regna. Jeg har savna regn. Så mye at jeg har tenkt det bevisst.
Og jeg blir alltid i et velidg spesielt humør når det regner. Ikke i dårlig humør, men litt dyster, litt mørk til sinns. Ikke i ordenes vanlige forstand, bare sånn at jeg blir i godt humør av mørke ting, kan man vel si. Inspirert av mørke. Ja, det liker jeg.
Men så er det disse hælvetes (sorry) langturforberedelsene da. Det er en del som skal på plass når man skal på åtte dagers sledetur med 118 hunder. Aller helst skulle jeg skippa å sy borelåser til primusplata og telle og flytte lenker på hundekjettingene, og heller sittet inne og skrevet til papiret tok fyr. Men sånn kan man jo ikke gjøre det i et fellesskap. Selv om man er aldri så mye egoist. Ja, jeg er en sånn en. Sjøl om jeg later veldig bra som om jeg ikke er det.
Så da klokka nærma seg halv fire i dag satt jeg og var ganske lei og klar for å gjøre ingenting. Noen episoder "Wolf's Rain" kanskje. Heldigvis ble i ferdige med kjettingene akkurat da, og kunne ta pause fram til vi skulle møtes for oppsummering halv fem, med middag klokka fem. Hurra for Ingvild og Kristine som gjorde det meste av jobben.
Middag. Så ferdig "Fame" med Kristine, Susanne, Ingrid og Ingrid, og så kom Heidi Marie innom en tur på Raipas. Hun har vært hjemme i Oslo fram til i dag.
Jo, og så satte jeg på litt musikk da, ettersom jeg ble veldig gira på høy lyd etter å ha sett en så bra film som "Fame" (Ja, den har faktisk et ganske betydningsfullt innhold for flere enn de som driver med utøvende kunst og den er bra!). Litt forskjellig "bråkemusikk" med masse gitarfuzz og bass og trommer og sånt (Caramelldansen).
Og så stakk Kristine av til Komsa (nabointernatet) og henta en pose med vaffelrørepulver som hun rørte i hop til oss. Jeg hoppa og spratt rundt på golvet sammen med Susanne og Ingrid Lycke og hadde det så gøy som det bare går an. Et blogginnlegg jeg leste i dag fikk meg til å tenkte på hvor ofte man hører frasen "det er mulig å ha det gøy uten å være på fylla," og det beviste vi i dag.
Noen flere folk kom innom rett etter at vi hadde spist opp alle vaflene - noe som passa oss utmerket godt - og så blei det litt skravling og sånn.
Da klokka bikka ti gikk jeg og Kristine opp på rommet mitt og satt og prata en halvtimes tid om ditt og datt og ting som plager oss, Dårlig samvittighetssyndromet og sånt. Og i dag har jeg lært og for første gang innsett at man faktisk ikke har mer moro en man lager sjøl. Ei positiv holdning til ting skader heller ikke. Og det kom fra keiserinna av Sjølpåført Depresjon. Jess, jeg gjør framskritt. Skal slutte å være kritisk nå, jeg lover! (Jæddæ...)

For å være ærlig, så plager tanken på å ikke få en eneste fridag på tre uker meg noe helt vanvittig. Særlig fordi jeg er en person som velidg lett blir irritabel av å være rundt for mange folk over for lang tid. Noen timer er nok, liksom. Og her kommer ei heil uke! Jeg er spent, ass'. Veldig, veldig spent.
Det blir sikkert gøy. Hallo, tenk å få kjøre slede i åtte hele dager da, nesten ut mot Nordkapp, hvor fantastisk er ikke det? Og jeg har heller ikke lyst til å si at jeg er lei av friluftsliv, fordi jeg ikke vil være lei av det, men også fordi jeg veit at det bare er midlertidig, fordi det er det eneste jeg gjør for tida. Jeg holder faktisk ut ganske lenge med ting bare jeg får variere med noe annet sånn innimellom! Når jeg først klarer å komme meg over dørstokkmila og ut i hundegården er det egentlig ganske vanskelig å komme seg derifra. Sylvi er en person som faktisk liker å jobbe, bare hun kommer i gang! (Og FY så stolt jeg er etterpå.)
For hunder er noe av det mest ineteressante jeg veit, sånn cirka på lik linje med bøker, og jeg kommer til å bli SPRØ av å ikke ha noe utendørsarbeid som må gjøres det neste året. Enn så mye arbeid det er i en svær hundegård med seksogseksti hunder, så er det faktisk gøy, og man kommer seg ut av døra. Jeg elsker det. I små doser. En eller to hunder er nok for meg aleine til å begynne med. Men ei bikkje skal jeg ha, om enn ei stund fam i tid. Hundekjøringslivet kommer til å bli et stort savn.