Noen ord, noen tanker

Det har seg sånn at jeg føler meg litt som en slags posør. En gang tilbake i de svunne år var jeg litt mer ekte vare, litt mer skribent av rett kaliber kan man si, enn det jeg er nå. Nå er jeg mer opptatt av imaget skribent enn å faktisk være skribent. Jeg føler at jeg er i dårlig stand til å holde fokus, om det nå kan være ei setning.
Og det slår meg nå hvor ofte jeg begynner ei setning med ordet "jeg". Nei, jeg er ikke "Prinsesse på prøve"- fan, det bare slår meg.

Så anakronistisk det enn var, så hadde jeg en gang et eget språk i det minste. I dag svinger restene av ordforrådet mitt litt hit og dit tror jeg.
En annen ting er den negative måten jeg vinkler ting på. Hva med å bare skrive rett fra levra uten så mye om og men? Det føles så feil ordene ender opp i den fasongen og rekkefølgen de gjør, på et vis utilstrekkelig. Som om jeg gjentar og gjentar meg selv om og om igjen. Livets onde sirkel så og si.

Hvorfor skal media mobbe Märtha sånn? Ja okei, la gå - hun har en prinsessetittel, er et rollebilde for Staten Norge, og kan ikke regne med annet enn kritikk når hun går ut til media og sier at hun kan kommunisere med de døde! Og hun kunne vel ha latt vær å gå ut med det om hun virkelig kan snakke med de døde?
Men fy fader så mye pur ondsksap som verserer der ute mot henne. Det er likevel ikke riktig å utsette et menneske for så mye hets med mindre det er velberettiget, og ærlig talt må jeg si at jeg synes Märtas utsagn er rimelig harmløst i forhold til det hun må tåle i etterkant av det. La nå den stakkars dama i fred dere.

Lille Odin har endelig lært seg "dekk"-kommando, og det ved hjelp av noen never tyttebær rett fra lyngen. Stoltheten stråler som Tsjernobyl av meg.

Og én uke til Tysklands-se-Tanz-live-på-scena-ut-på-reise-tur!

Og min nye store kjærlighet er stearinlys.